Idet følgende gis en oversikt over viktige hendelser og beslutninger på alkoholfeltet i årene etter at Norge i 1814 fikk sin egen grunnlov. Som det framgår var det brennevinspolitikken som i de første årene utgjorde alkoholpolitikken. Reguleringer for øl og vin kom så etter hvert.
HJEMMEBRENNING BLE TILLATT
1816 Produksjon og salg av brennevin ble frigitt ved at kjøpstedenes enerett til brenning av brennevin opphørte (brennevinslovene av 1816). Frigivelsen var begrunnet med at brennevinsbrenningen ville bedre de økonomiske forholdene på landsbygda ved at det ville tjene både fedrift og åkerdyrking. Frigivelsen førte med seg en omfattende brennevinsdrikking med påfølgende sosiale skadevirkninger for den fattigste delen av befolkningen, og økt motstand mot brennevinsdrikkingen.
DE FØRSTE FORSØK PÅ Å BEGRENSE BRENNEVINSDRIKKING
1827 Brennevinsbrenningen ble forsøkt begrenset ved å endre grunnlaget for brennevinsavgiften fra matrikkelen (eiendomsregisteret) til brennevinskjelene og deres rominnhold (dvs. antall og volum). Dette bidro til en reduksjon i antall brennevinskjeler. Det nye avgiftssystemet i landdistriktene favoriserte ellers overgangen fra såkalt husbrenning til fabrikkbrenning. Det ble også innført en bestemmelse om at bøndene som produserte brennevin ikke kunne selge mindre kvanta enn om lag 3 liter (3 potter), mens det minste tillatte solgte kvantum i byene ble 20 liter. Ved lovendringen i 1827 ble det også åpnet adgang til å gi særskilt bevilling for skjenking av brennevin, og det var de lokale myndighetene som skulle se til at det ikke ble for mange skjenkerettigheter. Det ble også forbud mot å skjenke folk beruset, og mot å skjenke barn, læregutter og unge tjenestefolk.
NYTT LOVKRAV OM BEVILLING FOR Å DRIVE BRENNEVINSSALG
1837 Produksjonsprosessen for brennevin ble stadig forbedret slik at produksjonen ble mindre avhengig av kjelenes størrelse. De produksjonstekniske forbedringene førte til at kvaliteten ble bedre samtidig som effektiviseringen gjorde at brennevinet ble billigere å kjøpe, noe som gjorde at brennevinsforbruket holdt seg oppe, selv om husbrenningen ble redusert. Salg foregikk på denne tiden først og fremst fra de som produserte brennevin, og som automatisk hadde rett til å selge til hvem de ville. På landsbygda hadde også enkelte landhandlere rett til å selge brennevin. I byene kunne alle som hadde handelsborgerskap selge brennevin i tillegg til de som produserte slik drikke. Når det gjaldt skjenking av brennevin, var denne knyttet til en bevilling for å drive vertshus eller gjestgiveri.
Lovgivningen for salg og skjenking av brennevin ble skilt fra lovgivningen for brennevinsproduksjon. Dette gjorde det mulig å innføre en egen avgift på småsalg, slik at også forbruket og ikke bare produksjonen ble beskattet. Avgiften ble i første omgang satt til salg i mindre kvanta enn fem potter, og avgiften skulle gå til fattigkassen. For å unngå å betale avgiften ble det imidlertid ofte slik at flere gikk sammen om å kjøpe et kvantum som oversteg reglene for småsalg. Ved innføring av formannskapsloven i 1837 ble den lokale myndigheten lagt til formannskapet, som i samråd med fattigkommisjonen skulle bestemme hvor mange skjenkebevillinger det skulle være i kommunen. Lovendringen førte til at gjestgiverier på landet mistet den automatiske retten gjestgiveribevillingen hadde gitt til salg av brennevin. Det krevdes nå en egen bevilling for skjenking. I byene hadde imidlertid handelsborgerne fortsatt rett til å drive salg av brennevin i smått i kraft av sine borgerbrev. Loven av 1837 innførte to av de mest sentrale virkemidlene i norsk alkoholpolitikk: Særavgifter på salg og bevilling for salg og skjenking.
STORTINGET ØNSKET FORBUD MOT BRENNEVINSPRODUKSJON
1842 De negative konsekvensene av brennevinsdrikkingen var fortsatt gjenstand for heftig debatt, og som del av dette spørsmålet om privatøkonomiske interesser i handelen med brennevin. Fram til 1842 var imidlertid alkoholpolitikken dominert av et næringsliberalt grunnsyn. I 1842 vedtok så Stortinget en lov som ville ført til at det ble ulovlig å produsere brennevin i Norge i løpet av en tiårsperiode, men loven trådte aldri i kraft, fordi kong Carl Johan nektet å sanksjonere den.
1845 For å begrense brennevinsproduksjonen vedtok Stortinget i 1845 forbud mot å benytte kjeler mindre enn 100 potter. Det ble samtid nedlagt forbud mot å brenne om sommeren – fra 1. mai til 30. september.
Kommunal bevilling ble utvidet til også å gjelde byene med en ordning der enhver bevilling for salg i smått også omfattet skjenking. De som hadde løst handelsborgerskap før 1845 fikk beholde sin rett til småsalg av brennevin. Grensen for avgiftsfritt salg ble hevet fra 5 til 40 potter, tilsvarende ett brennevinsanker. Formålet var å utvide avgiftsgrunnlaget for brennevinssalget, og gjøre det vanskeligere for folk å unndra seg salgsavgiften. Det var imidlertid fortsatt vanlig at folk gikk sammen om å kjøpe et brennevinsanker slik at de slapp avgiften.
STERK NEDGANG I ANTALL BRENNERIER
1848 Sommerforbudet mot brenning ble utvidet til et halvt år, og avgiften på brennevinsproduksjon ble så høy at den kunne ses som et forbud mot hjemmebrenning. Dette førte til at antall brennerier ble redusert fra omkring 700 til 40 på to år.
1851 I årene 1851-69 ble brennevinsproduksjonen ytterligere forsøkt redusert ved å øke produksjonsavgiften fra 4 til 12 shilling per pott brennevin med alkoholstyrke 40 prosent.
Fram til 1842 var imidlertid alkoholpolitikken dominert av et næringsliberalt grunnsyn. I 1842 vedtok så Stortinget en lov som ville ført til at det ble ulovlig å produsere brennevin i Norge i løpet av en tiårsperiode, men loven trådte aldri i kraft, fordi kong Carl Johan nektet å sanksjonere den.
1854 Det ble forbudt å skjenke brennevin mellom kl. 19 på lørdager og kl. 24 på søndager. Stortinget vedtok at kommunene kunne legge en avgift på salg og skjenking av øl og vin i landdistrikter.
1857 Det ble forbudt å skjenke brennevin før kl. 08.00. Det ble vedtatt en lov som la avgift på mengden malt som ble brukt ved brygging av øl, noe som førte til en betydelig prisøkning på øl.
AVHOLDSBEVEGELSEN OPPSTÅR
1859 Den første totalavholdsforening ble stiftet i Stavanger av kvekeren Asbjørn Kloster.
1860 Stortinget vedtok at kommunene kunne legge en avgift på skjenking av øl også i byene.
1863 Fattigloven ga bestemmelse om fengselsstraff eller tvangsarbeid for drikkfeldige som påførte fattigstyret utgifter ved ikke å tjene til livets opphold.
1866 Bevillingsretten til å selge og skjenke brennevin ble begrenset til å gjelde for fem år, mens den tidligere hadde vært gitt for livstid.
OGSÅ ØL OG VIN UNDERLAGT REGULERING
1869 Lovendring som innførte bevillingsordning for skjenking av øl, vin, mjød og sider både i byene og på landet og for småsalg av vin (under 40 potter) på landet. Formannskap/kommunestyret ble også gitt mulighet til å stille vilkår for skjenking, og bevillingen skulle bare gjelde for ett år om gangen. Det ble også gitt mulighet for å begrense skjenketidene for øl og vin, men begrensningene kunne ikke gå lenger enn de som gjaldt for brennevin.
DE FØRSTE BRENNEVINSSAMLAGENE OPPRETTES
1871 Stortinget vedtok en endring i brennevinsloven som ga anledning til å opprette såkalte samlag for salg og skjenking av brennevin. Samlagene var resultat av et system der bevilling for salg og skjenking av brennevin ble gitt til et spesielt opprettet selskap der overskuddet gikk til allmennyttige formål. Det første brennevinssamlaget ble etablert i Kristiansand.
1872 Brennevinssamlagene kunne også gis bevilling til omsetning av øl og vin.
1875 Salg av øl på landet ble gjort avhengig av kommunal bevilling. Det Norske Totalavholdsselskap (DNT) ble stiftet.
1876 Adgang til å etablere egne spesielle samlag for omsetning av øl og vin.
1881 Stortinget vedtok en lov som gjorde det mulig for byene å forlange innløst rettighetene for skjenking av øl og vin som var gitt før loven av 1869, og som i prinsippet var gitt for livstid.
1882 Kommunestyrene ble gitt mulighet til å iverksette en bevillingsordning for småsalg av øl og vin i byene.
1894 Avholdsbevegelsen fikk gjennomslag for en ny lov som sa at bevilling til omsetning av brennevin bare skulle skje gjennom samlag. Hvorvidt det i en by skulle opprettes samlag skulle avgjøres ved folkeavstemning, der også kvinner hadde stemmerett. Loven omfattet småsalg og skjenking, mens partisalg over 250 liter var unntatt.
Hvorvidt det i en by skulle opprettes samlag skulle avgjøres ved folkeavstemning, der også kvinner hadde stemmerett. Loven omfattet småsalg og skjenking, mens partisalg over 250 liter var unntatt.
LØSGJENGERLOVEN BLE INNFØRT
1900 Lov om løsgjengeri, drukkenskap og betleri ble vedtatt. Trådte i kraft i 1907. Dette var en lov som kom til å spille en viktig rolle i utviklingen av alkoholistomsorgen i de følgende 70 år. Loven ga bestemmelser om straff for beruselse på offentlig sted og for offentlig forstyrrelse i beruset tilstand. Loven innebar at det for mer «kronisk» løsgjengeri og personer som var «forfalt til drukkenskap», kunne idømmes anbringelse i tvangsarbeidshus eller kuranstalt. Loven innførte også 18-års aldersgrense for salg og skjenking av brennevin.
EN SAMLET ALKOHOLLOV
1904 Stortinget vedtok ny alkohollov. Mens bestemmelsene om de forskjellige alkoholdrikkene tidligere hadde vært spredt i forskjellige lover, vedtok Stortinget en samlet alkohollov som skulle gjelde både i byene og på landet, både for øl, vin og brennevin og for både partisalg, småsalg og skjenking. Ellers skulle samlagsordningen bestå, og som før var det opp til kommunestyrene å avgjøre om salg av øl og vin skulle være gjenstand for bevilling.
Forbundet Mot Rusgift ble stiftet under navnet «Norges Studerende Ungdoms Avholdsforbund»
DET FØRSTE KURSTEDET BLE OPPRETTET
1909 Det første kursted for alkoholavhengige ble opprettet av Blå Kors (Eina). Opprettelsen kan ses som en reaksjon mot at det først og fremst var de mest langtkomne og sosialt utslåtte alkoholavhengige som sto i fokus for den offentlige innsatsen. I årene som fulgte ble det også opprettet kursteder i regi av Lægeforeningen (Ørje 1910) og Hvite Baand (Jeløy for kvinner 1913).
1910 Statistisk Sentralbyrå utga det første bindet av alkoholstatstikken – Alkoholstatistikk i – en oversikt over den beregnede tilgang på alkohol i Norge fra 1814 fram til 1909. I årene som fulgte fortsatte Statistisk Sentralbyrå å utgi ulike former for alkoholstatstikk fram til 1983. Deretter har SIFA/Rusmiddeldirektoratet, fra 2001 SIRUS og fra 2016 FHI utgitt slik alkoholstatistikk.
1915 Opstad tvangsarbeidshus for å ta imot alkoholavhengige som var dømt etter løsgjengerloven, ble ferdigstilt.
KRISEFORBUD MOT BRENNEVIN
1916 En alkoholkommisjon som var nedsatt i 1910, avga sin innstilling. Et flertall på seks avviste avholdsbevegelsens ønske om totalforbud mot alkoholomsetning og gikk inn for fortsatt legal omsetning under sterk offentlig kontroll. Et mindretall på to forsvarte avholdsbevegelsens tradisjonelle linje med en regulert omsetning, og et mål om å oppnå totalavhold – i første omgang av brennevin – gjennom lokale folkeavstemninger.
Et mindretall på én – Johan Scharffenberg – gikk inn for et landsomfattende totalforbud mot all alkoholomsetning. Som del av kriselovene under 1. verdenskrig ble det ved utgangen av 1916 forbud mot omsetning av brennevin. Dette for å hindre at viktige matvarer som korn og poteter ble brukt i alkoholproduksjon.
1917 Forbud mot omsetning av vin over 15 volumprosent, og som kort tid etter ble senket til 12 volumprosent. Samtidig ble det forbud mot bokkøl, bayerøl og pils.
1918 Ny lov om salg og skjenking av brennevin, vin, fruktvin, øl og mjød. Loven slo fast at all import og omsetning av brennevin skulle foregå i regi av samlagene og at samlagenes overskudd i sin helhet skulle tilfalle statskassen. Det vil si at de privatøkonomiske interessene nå var helt ute av brennevinssalget, men brennevinsproduksjonen kunne fremdeles foregå i privat regi.
FOLKEAVSTEMNING VEDTOK FORBUD MOT BRENNEVIN OG HETVIN
1919 Med utgangspunkt i de positive erfaringene fra alkoholforbudet under 1. verdenskrig, fikk avholdsbevegelsen gjennomslag for at det skulle avholdes folkeavstemning om hvorvidt det skulle være tillatt med salg av brennevin og hetvin. Folkeavstemningen ga et klart flertall for et slikt forbud (62 prosent for og 38 prosent mot).
Den vedtatte alkoholloven av 1918 ble dermed satt ut av spill. Pils og bayerøl (mellomsterkt øl) kom tilbake i salg fra mars 1919. Avholdsbevegelsen kan sies å være på sitt høydepunkt med et oppgitt medlemstall på 257 000 av en samlet befolkning på 2,6 mill.
1920 Bokkøl kom tilbake i salg. Staten overtar Ørje kursted fra Lægeforeningen. Ordningen med herberger vokste fram. Herbergene ble opprettet for å gi husville tak over hodet og kom etter hvert til å bli en kvantitativt viktig del av alkoholistomsorgen.
1921 Stortinget vedtok en lov som gjorde at en måtte ha statlig bevilling for å kunne tilvirke brennevin. Loven gjaldt også for de eksisterende brenneriene.
På grunn av brennevinsforbudet fikk loven først senere sin viktigste betydning, selv om det også i forbudstiden skjedde en viss legal produksjon av brennevin til medisinsk og sprit til teknisk bruk. Samme år ble det også vedtatt en lov som sa at innførsel og salg av alkoholdrikker skulle kunne legges inn under staten eller et godkjent selskap.
Bakgrunnen var enighet mellom avholdsbevegelsen og forbudsmotstandere om at all import av vin skulle skje gjennom et statlig monopol. De såkalte vinlandene gikk imidlertid mot at salg av vin skulle skje gjennom samlagsordningen, da de fryktet at samlagene kunne bli nedlagt. Vinlandene ønsket at staten skulle garantere for at det skulle selges vin i Norge.
VINMONOPOLET OPPRETTES
1922 Vinmonopolet ble etablert. Vinmonopolet fikk enerett på innførsel og partisalg av brennevin, vin, importert øl og innenlandsk øl over 4,75 volumprosent. Vinmonopolet ble også overlatt detaljsalget etter bevilling fra kommunestyret dersom slik bevilling ikke ble gitt til et samlag. I løpet av forbudstiden kjøpte Vinmonopolet opp de private brennevinsprodusentene.
1923 Forbudet mot hetvin ble opphevet og salget lagt under Vinmonopolet.
NY FOLKEAVSTEMNING FLERTALL FOR OPPHEVELSE AV FORBUDET
1926 Folkeavstemning om brennevinsforbudet (56 prosent for oppheving, 44 prosent mot). Regjeringen oppnevnte et utvalg (Edruelighetskomitéen av 1926) som skulle vurdere oppbyggingen av en behandlingsorganisasjon for alkoholavhengige.
1927 Stortinget vedtok en ny alkohollov som formelt opphevet brennevinsforbudet. All innførsel av alkohol ble underlagt Vinmonopolet. Vinmonopolet og samlagene var nå de eneste som hadde rett til å kjøpe vin og sprit fra produsenter og importører. Bevilling for salg av vin og brennevin til forbruker kunne bare gis til Vinmonopolet eller samlagene.
Opprettelse eller nedleggelse av vinmonopolutsalg i en kommune kunne bare skje etter at det var avholdt folkeavstemning i kommunen. Heving av aldersgrense for salg og skjenking av brennevin ved at salg eller skjenking av brennevin ikke må skje til noen som «åpenbart er under 21 år».
1928 Edruelighetskomitéen av 1926 avga sin innstilling.
1932 Stortinget vedtok en endringslov til alkoholloven som tilsa at samlagenes virksomhet ikke skulle fortsette etter 30. juni 1938. Innføring av aldersgrense på 18 år for salg og skjenking av vin, fruktvin og mjød. For salg og skjenking av øl ble det først satt aldersgrense i 1956 (18 år).
Edruskapsloven, som hadde sitt grunnlag i innstillingen fra det regjeringsoppnevnte utvalget fra 1926, ble vedtatt. Ga bl. a. hjemmel for opprettelse av kommunale edruskapsnemnder og anledning til å legge inn pasienter på kursted under tvang. En av edruskapsnemndenes oppgave var å ta seg av alkoholavhengige og treffe bestemmelse om anbringelse i sykehus eller kursted.
ET STATLIG ORGAN FOR FORVALTNING AV EDRUSKAPSLOVEN
1936 Statens edruelighetsråd ble opprettet som forvaltningsorgan for edruskapsloven. Innføring av promillegrense på 0,5 for kjøring av motorkjøretøy
1938 Samlagene opphører og Vinmonopolet fikk enerett på salg av vin og brennevin.
1939 Edruskapsloven, vedtatt i 1932, trådte i kraft. Loven innebar bestemmelser om oppnevning av kommunale edruskapsnemnder som bl.a. hadde til oppgave å drive forebyggende arbeid for å bedre edrueligheten. Loven hjemlet også muligheten til å foreta tvangsinnleggelse i kuranstalt i inntil to år.
INNSTRAMNINGER UNDER KRIGEN
1940 Vinmonopolutsalgene ble stengt da tyskerne i april invaderte Norge. Utsalgene ble åpnet igjen i juli samme år og det ble innført kvoteordninger som med visse innstramninger varte til krigens slutt.
Stans i brygging og salg av bokkøl på grunn av begrensninger i import av malt.
1941 Stans i produksjon og salg av bayerøl og pils. Det eneste ølet som var i handelen var såkalt lagerøl eller landsøl, som var datidens lettøl.
1942 NS-regimet innfører en krigstilleggsavgift på vin og brennevin. Avgiften utgjorde først 30 prosent av salgsprisen, men ble i 1943 hevet til 40 prosent og fra 1945 til 50 prosent.
ALKOHOLOMSETNINGEN NORMALISERES
1946 Pilsnerøl og bayerøl kom igjen i salg. Rasjoneringen av vin- og brennevin opphørte. Krigstilleggsavgiften ble beholdt, men nå under navnet krisetilleggsavgift. I tillegg ble det innført et sosialt reguleringstillegg for brennevin og vin på 50 prosent av salgsprisen før avgifter. For svakvin ble det sosiale reguleringstillegget opphevet i september dette år. Sosialdepartementet blir gitt anledning til å utstede bevilling til skjenking av vin og brennevin fra turist- og høyfjellshoteller.
MER VEKT PÅ TILTAK FOR ALKOHOLAVHENGIGE
1947 Det sosiale reguleringstillegget blir en del av krisetilleggsavgiften på brennevin og sterkvin. Stortinget oppnevner en Alkoholistforsorgskomité.
1948 AA åpnet sin første poliklinikk (Oslo).
1949 Sterkt øl i form av eksportøl kom i handelen innenlands. Stillingen som overlege for alkoholistforsorgen ble opprettet. Overlegen avgjorde søknader om innleggelse på statens kursteder og private kursteder når søknaden kom gjennom edruskapsnemndene, utskrivinger og viktige saker angående disiplinærforseelser. Dette var avgjørelser som tidligere ble foretatt av Sosialdepartementet. Overlegen var samtidig styrer på Bjørnebekk kursted.
ALKOHOLAVGIFTENE ØKTE ENDA MER
1950 Krisetilleggsavgiften på brennevin og sterk vin økte med 50 prosent. Dermed var avgiften på brennevin og sterk vin tredoblet siden krigens slutt.
1951 Den første A-klinikk i regi av AA ble opprettet (Oslo). Tok sikte på medisinsk korttidsbehandling.
Det kom etter hvert flere slike A-klinikker som var mer orientert mot en medisinsk behandling av alkoholavhengighet enn de tradisjonelle kurstedene. Aklinikkene ble lagt under Helsedirektoratet og fikk en høyere status enn kurstedene og tilsynshjemmene som var underlagt Sosialdepartementet.
1953 Det første tilsynshjemmet ble opprettet (Kameratheimen Stavanger). Målet med tilsynshjem var å gi hjelp på et tidligere stadium enn hva gjaldt behandling i kursted. Klientene skulle helst være i arbeid. Ble etter hvert brukt mest i ettervern etter klinikk- /kuropphold.
Det kom etter hvert flere slike A-klinikker som var mer orientert mot en medisinsk behandling av alkoholavhengighet enn de tradisjonelle kurstedene. Aklinikkene ble lagt under Helsedirektoratet og fikk en høyere status enn kurstedene og tilsynshjemmene som var underlagt Sosialdepartementet.
DEN FØRSTE NORSKE INTERVJUUNDERSØKELSEN OM ALKOHOLPOLITIKK
1956 Det ble gitt adgang til å holde bindende folkeavstemning om salg og skjenking av øl og vin, folkeavstemning var imidlertid ikke et vilkår for kommunal bevilling. Innføring av 18 års grense for salg og skjenking av øl. Før denne tid var det ingen slik nedre grense. Statistisk Sentralbyrå og Norsk Gallupinstitutt gjennomførte den første norske intervjuundersøkelsen om bruk av alkohol og holdninger til alkoholpolitikken.
1959 En utvalgsinnstilling om den videre utbyggingen av alkoholistforsorgen understreket betydningen av slik virksomhet drevet av ideelle organisasjoner, men at dette ikke fritok staten for et overordnet ansvar (St. meld. 59 for 1959 Om den videre utbygging av alkoholistforsorgen).
ET NORSK ALKOHOLFORSKINGSINSTITUTT OPPRETTES
1960 Statens institutt for alkoholforskning – SIFA – ble etablert.
1963 Arbeidslivets Komite mot Alkoholisme og Narkomani, AKAN, ble etablert. Det ble nedsatt en rusdrikklovkomité som skulle foreslå endringer i alkoholloven.
1967 Ot.prp. nr 38 (1966-67) Om lov om endringer i lov av 5. april 1927 om innførsel og omsetning av brennevin, vin, fruktvin, øl og mjød. Det ble gitt adgang til å åpne vinmonopolutsalg i alle landets kommuner, ikke bare i bykommuner med mer enn 4000 innbyggere slik det ble fastslått i 1918. Reglene for folkeavstemning for salg/skjenking av øl, vin og brennevin ble likestilt slik at det ikke lenger var en betingelse for å få kommunal bevilling at det på forhånd var avholdt bindende folkeavstemning for salg/skjenking av brennevin. Statens bevillingsnemnd for brennevinsomsetning ble opprettet.
Bevillingsnemndas oppgave var å avgjøre hvorvidt det i en kommune kunne opprettes brennevinsutsalg (vinmonopolutsalg). Nemnda hadde ikke selv bevillingsmyndighet, men fungerte som silingsinstans før kommunestyret behandlet bevillingssøknaden.
Direktoratet hadde til oppgave å skape enhet i offentlig edruskapsarbeid, fremme opplysning og undervisning om alkoholproblemer og være rådgiver for offentlige organer i alkoholspørsmål.
1969 Statens edruskapsdirektorat avløste Statens edruelighetsråd. Direktoratet hadde til oppgave å skape enhet i offentlig edruskapsarbeid, fremme opplysning og undervisning om alkoholproblemer og være rådgiver for offentlige organer i alkoholspørsmål.
TVANGSARBEID ETTER LØSGJENGERLOVEN BLE AVSKAFFET
1970 Stortinget vedtok vesentlige endringer i løsgjengerloven ved at §§ 16 og 18 ble opphevet. Dermed opphørte muligheten for tvangsanbringelse i det som ble kalt arbeidshus og det var ikke lenger forbudt å være beruset på offentlig sted. Gjennom endringene i løsgjengerloven ble ansvaret for såkalte løsgjengere overført fra Justisdepartementet til Sosialdepartementet. Det ble oppnevnt et «rådgivende aksjonsutvalg» (Birkelundutvalget – alkoholistomsorgsutvalget) som skulle utrede tiltak som burde settes i verk etter endringene i løsgjengerloven. For å møte den aktuelle gruppens behov for ulike former for omsorgstiltak ble det etter hvert opprettet avrusningsstasjoner og vernehjem. Landets første avrusningsstasjon ble opprettet i Oslo i 1970. Vernehjemmene var et tilbud til eldre hjemløse alkoholavhengige.
1971 Ot. prp. nr. 60 (1971–72) Om lov om endringer i lov av 5. april 1927 om innførsel og omsetning av brennevin, vin, fruktvin, øl og mjød. Ble vedtatt at det kunne skjenkes brennevin i kommuner uten vinmonopolutsalg. Statens økende engasjement i alkoholistomsorgen fikk sin start. Stillingen som overlege for alkoholistomsorgen ble overført fra Bjørnebekk kursted til Statens edruskapsdirektorat.
1972 Alkoholistomsorgsutvalgets hovedutredning ble lagt fram. Utvalget tok til orde for at det burde være en A-klinikk i de største byene og at en etablerte poliklinikker i de 20 største byene/tettstedene. I tillegg til etablering av vernehjem og avrusningsstasjoner, ble det foreslått en utbygging av hybelhus og vernede boliger.
HØYE ALKOHOLPRISER – ETT GRUNNPRINSIPP – REKLAMEFORBUD INNFØRES
1973 Stortingsmelding nr 88 (1972–73) Om alkoholproblemet og tiltak for å fremja edruskapen – slår fast at høye priser på alkohol er og skal være et av grunnprinsippene i norsk alkoholpolitikk. Utvidelse av salgs- og skjenketider for brennevin utover kvelden. Det ble tillatt å skjenke brennevin på lørdager, 2. juledag, 2. påskedag og 2. pinsedag. Aldersgrensen for å kjøpe brennevin ble senket fra 21 til 20 år.
Kommunene ble gitt adgang til å holde folkeavstemning om skjenking av brennevin. Stortinget vedtok at det skal settes i verk et reklameforbud for alkohol.
Norges Studerende Ungdoms Avholdsforbund skiftet navn til Forbundet Mot Rusgift.
1975 St. meld. nr. 17 (1975-76) Om alkoholist-
omsorgen – la opp til en integrering og utbygging av hjelpetilbudet utenfor institusjon. Samtidig ble det lagt opp til en regionalisering av institusjonstilbudet slik at hvert fylke ble ansvarlig for å dekke sitt behov for institusjonsbehandling.
Det ble også lagt opp til en satsing på poliklinikker, avrusningsstasjoner og andre former for korttidsbehandling som ikke fjerner pasientene for mye fra bo- og arbeidsmiljø. Reklameforbudet for alkoholholdig drikk trådte i kraft.
1977 I Stortingsmelding nr. 58 (1977-78) Om alkoholavgiftene – ble det foreslått en viss omlegging av avgiftene slik at man i større grad lar disse følge alkoholinnholdet i de respektive alkoholdrikker framfor å favorisere de alkoholsvake drikkene.
MER VEKT PÅ ALKOHOLFRIE MILJØTILTAK
1979 St. meld. nr. 24 (1979-80) Om tiltak for å fremme alkoholfrie miljøer. Gikk blant annet inn for en ordning med driftstøtte til igangsetting av alkoholfrie etablissementer/arrangementer og innskjerping av serveringsstedenes plikt til å føre alkoholfrie drikker.
Et utvalg av statssekretærer (Nyhusutvalget) la fram en plan for økt innsats mot alkoholproblemet (Vedlegg til St.meld.nr 24 (1980-81)). Statssekretærutvalget foreslo blant annet å redusere alkoholinnholdet i øl i skatteklasse 2 fra 4,75 til 3,5 volumprosent, forbud mot øl i skatteklasse 3 og å innføre en heving av aldersgrensen ved omsetning av øl og vin fra 18 til 20 år.
Kommunene ble gitt adgang til å holde folkeavstemning om skjenking av brennevin. Stortinget vedtok at det skal settes i verk et reklame-forbud for alkohol.
1980 St. meld. nr. 24 (1980-81) Om alkoholpolitikken - har sitt grunnlag dels i statssekretærutvalgets innstilling fra 1979, dels i en rapport fra WHO som henstilte medlemslandene å sette inn sterkere virkemidler for å bekjempe alkoholproblemene. Det trekkes fram i meldingen at alkoholforskning i den senere tid empirisk har kunnet påvise at det på en rekke områder er en sammenheng mellom det samlede alkoholforbruk i en befolkning og omfanget av alkoholskader (totalkonsummodellen). Det kanskje mest kontroversielle forslaget fra statssekretærutvalget om å redusere alkoholinnholdet i øl i skatteklasse 2, ble ikke tatt til følge.
Det samme gjaldt utvalgets forslag om hevet aldergrense ved omsetning av øl og vin. Departementet sa seg imidlertid enig i utvalgets forslag om forbud av øl i klasse 3. Dette fikk imidlertid ikke tilslutning i Stortinget.
PRØVEORDNING MED LØRDAGSLUKKING PÅ POLET
1984 Prøveordning i ett år med lørdagslukning på Vinmonopolets utsalg.
1985 Prøveordningen med lørdagslukning på Vinmonopolet oppheves. Fylkeskommunene fikk et utvidet ansvar for alkoholistinstitusjonene (Ot. prp. nr 42 (1982-83) Om lov om fylkeskommunalt ansvar for alkoholistinstitusjonene m.v.). Bakgrunnen var uoversiktlige og kompliserte ansvarsforhold og finansieringsordninger.
Ut fra at synet på rusgiftskader og rusgiftavhengighet hadde endret seg fra en helsefaglig til en mer sosialfaglig forståelse, ble det vedtatt at spesialinstitusjonene for personer med alkoholproblemer skulle defineres som sosialinstitusjoner og at man i prinsippet bare sondret mellom behandlings- og rehabiliteringsinstitusjoner på den ene siden og omsorgsinstitusjoner på den andre. Ble satt i gang et femårig prøvefylkeprosjekt i Nordland og Østfold med mål om å bygge ut funksjonelle hjelpetiltak for rusgiftavhengige i et samarbeid mellom fylkeskommune og kommune.
FOLKEHELSETENKNING INNFØRES I ALKOHOLPOLITIKKEN
1987 St. meld. nr. 17 (1987-88). Alkohol og folkehelse. Har som utgangspunkt at forskning har gitt nye erkjennelser og mer viten om alkoholens skadevirkninger. Det blir framhevet at det særlig er forskning om skader som resultat av mer tilfeldig alkoholbruk som gir bakgrunn for ny vurdering av alkoholpolitiske tiltak. Det understrekes at det har skjedd en forskyvning i vektleggingen av årsakene til alkoholens skadevirkninger. Det påpekes at mens en tidligere la hovedvekt på kjennetegn ved brukeren, blir det nå lagt hovedvekt på forholdet mellom totalforbruk, antall storforbrukere, drikkemønsteret og skaderisiko (totalkonsummodellen).
En reduksjon av totalforbruket med 25 prosent innen år 2000 i overensstemmelse med WHOs anbefaling, settes opp som det viktigste mål for alkoholpolitikken. Antall vinmonopolutsalg begrenses til 110 i kommende to-årsperiode, mens Vinmonopolet utarbeider en landsplan for den framtidige utvikling av salgsnettet med mål om sikre en større likhet i tilgjengelighet uten at det totale antall vinmonopolutsalg endres vesentlig. Økt vektlegging av polikliniske behandlingstilbud framfor behandling i institusjon for personer med alkoholproblemer. Ble blant annet motivert for bedre å nå en videre målgruppe enn de mest langtkomne og synlige problemdrikkerne.
RUSMIDDELDIREKTORATET BLE OPPRETTET
1988 Rusmiddeldirektoratet ble etablert og avløste det tidligere Statens Edruskapsdirektorat.
1989 Ot. prp. nr. 31 (1988-89) Om lov om omsetning av alkoholholdig drikk, medførte en rekke endringer i alkoholloven: Aldersgrense for salg og skjenking av brennevin: 20 år Aldersgrense for salg og skjenking av øl og vin: 18 år Unntak aldersgrense for skjenking: servitør med fagbrev. Adgangen til å holde bindende folkeavstemning for salg/skjenking av alkoholholdige drikkevarer ble avskaffet. Åpningstiden for Vinmonopolets butikker ble utvidet til 08.30 -18.00 på hverdager, 08.30 -13.00 dag før helligdag.
Ordningen med landsplan for A/S Vinmonopolet gjorde ordningen med statlig bevillingsnemnd for brennevinsomsetning overflødig og ble derfor avviklet. Sosial- og helsedepartementet ble gitt anledning til å fastsette et tak på antall vinmonopolutsalg og fordelingen av disse. Bevillingsordningen ved skjenking av brennevin ble endret slik at bevilling til skjenking av brennevin heretter skulle kunne gis til person over 20 år i likhet med det som gjaldt øl og vin.
Tidligere var bevilling gitt til Vinmonopolet, som utøvet bevillingen ved en ansatt skjenkebestyrer. Kommunene ble gitt adgang til å opprette egne ølutsalg. Avgiftene på salgs- og skjenkebevillinger skal tilfalle kommunene i stedet for Edruskapsfondet som avvikles. Skjenking av brennevin etter kommunale bevillinger kan skje fra kl 13.00 – 24.00, mens skjenking av øl og vin følger skjenkestedets åpningstid, fastsatt med hjemmel i alkoholloven. Kommunen ble imidlertid gitt anledning til å vedta innskrenkninger innenfor de gitte rammer.
1990 Ikke lenger tillatt med selvbetjeningssalg av sterkt øl (01.07).
NY MELDING OM TILTAK FOR RUSGIFTAVHENGIGE
1992 St. meld. nr. 69 (1991-92) Tiltak for rusmiddelmisbrukere. Viser til den vedtatte sosialtjenesteloven og fastslår at særomsorgen for rusgiftavhengige dermed er avviklet og grunnlaget lagt for å utvikle et differensiert og helhetlig tiltaksapparat på fylkeskommunalt, kommunalt og lokalsamfunnsnivå. Det framheves at behandlingen av alle typer rusgiftavhengighet bør ses i sammenheng. Hjelpe- og behandlingstiltakene bør differensieres etter oppgaver og behov som i hovedsak knytter seg til alder, forholdet til arbeidsliv, familie og sosialt nettverk.
1993 Sterkt øl ble bare tillatt solgt gjennom Vinmonopolet (01.03). Lov om sosiale tjenester (sosialtjenesteloven) trer i kraft og erstatter lov om sosial omsorg, lov om edruskapsvern og lov om fylkeskommunalt ansvar for alkoholistinstitusjoner (Ot.prp. nr. 29 (1990-91) Om lov om sosiale tjenester m.v.). Fylkeskommunen får dermed et samlet generelt ansvar for behandlingsenheter for rusgiftavhengige.
Behandling i døgninstitusjon finansieres gjennom en delt betaling mellom kommune og fylkeskommune. Kommunen får ansvar for sosiale tjenester, herunder omsorgsbaserte boliger med heldøgns omsorgstjenester. Kapittel 6 omhandler særlige tiltak for rusgiftavhengige. § 6-2 gir anledning til tilbakeholdelse i institusjon uten eget samtykke i inntil tre måneder. Sak om tilbakeholdelse uten eget samtykke skal fremmes av sosialtjenesten i kommunen for Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.
Grunnlag for å fremme sak om tilbakeholdelse: «dersom noen utsetter sin fysiske eller psykiske helse for fare ved et omfattende og vedvarende misbruk, og dersom hjelpetiltak etter § 6-1 ikke er tilstrekkelig, kan det vedtas at vedkommende uten eget samtykke kan tas inn i institusjon for undersøkelse og tilrettelegging av behandling, og holdes tilbake i opptil tre måneder». § 6-3 gir anledning til tilbakeholdelse i institusjon på grunnlag av eget samtykke i inntil tre uker. De første (av til sammen syv) regionale kompetansesentrene på rusgiftfeltet blir etablert.
1994 EØS-avtalen trer i kraft. Etter vedtak i Stortinget ble det utarbeidet en landsplan for utvikling av Vinmonopolets salgsnett. Målet var «å sikre en større likhet i tilgjengelighet uten at det totale antallet på salgssteder ble vesentlig endret». Landsplanen ble utarbeidet av ansvarlig departement og ga ramme for antall utsalg Vinmonopolet kunne etablere. Den første landsplanen gjaldt perioden 1994-97 der Sosial- og helsedepartementet satte et tak på 114 utsalg. Regjeringen oppnevnte et alkoholpolitisk utvalg som skulle vurdere innholdet i norsk alkoholpolitikk.
VINMONOPOLET OG EØS
1995 Ot. prp nr 51 (1994-95) Om lov om endringer i alkoholloven (ny bevillingsordning for engrossalg av alkoholholdig drikk m.m. lov 23. juni 1995 nr 42). St prp nr 49 (1995-95) Om deling av A/S Vinmonopolet. Bakgrunnen for at de to proposisjonene ble fremmet før det alkoholpolitiske utvalget hadde avgitt sin innstilling, var at EFTAs overvåkingsorgan ESA hadde uttalt seg negativt om mulighetene for at det norske alkoholmonopolet kunne bestå innenfor EØS-samarbeidet, og fordi Sverige, Finland og Island hadde vedtatt å oppgi sine import- og engrosmonopol for alkoholdrikker. Privatiseringen av importen og engrosomsetningen av vin og brennevin og delingen av A/S Vinmonopolet ble så vedtatt ved Stortingets behandling av de to proposisjonene i juni 1995.
NOU 1995:24 Alkoholpolitikken i endring? Innstilling fra det alkoholpolitiske utvalget oppnevnt i 1994. I innstillingen peker utvalget på konsekvensene den internasjonale utviklingen har for norsk alkoholpolitikk og understreker nødvendigheten av innsats på særlig tre felt: 1. internasjonalt samarbeid, 2. opplysning, informasjon og forskning, 3. punktavholdstrategien. Utvalget foreslo at Vinmonopolet skulle gis adgang til å opprette såkalte utleveringssteder for kommuner som ønsker det, og at det ikke lenger skal være noen grense for antall vinmonopolbutikker.
Det ble videre sagt at den igangsatte moderniseringen i detaljmonopolets virksomhet burde fortsette, at kommunene burde utarbeide kommunale planer for alkoholpolitikken. Det framkommer ellers at det var uenighet i utvalget om virkemidler som f. eks. åpnings- og skjenketider, promillegrenser ved bilkjøring og hvorvidt Vinmonopolets eneretter til detaljsalg av brennevin, vin og sterkøl skulle opprettholdes.
1996 Som resultat av at import- og engrosmonopolet til A/S Vinmonopolet var i strid med EFTA- reglene, ble det etablert et eget statlig selskap, Arcus AS, som overtok import og engrosmonopolet, mens A/S Vinmonopolet fortsatte som deltaljmonopol.
1996 Sosialtjenesteloven § 6-2a, om tilbakeholdelse i institusjon uten eget samtykke av gravide inntil barnet er født, trer i kraft.
LIBERALISERING AV ALKOHOLLOVGIVNINGEN
1997 Det blir fastslått at ordningen med A/S Vinmonopolet som detaljmonopol ikke strir mot EØS-avtalen. Stortinget vedtar endringer i alkoholloven (Ot prp nr 7 (1996-97) Om lov om endringer i alkoholloven, deriblant: Innføring av normal- og maksimaltider for salg og skjenking av alkohol: Normalsalgstid for salg av øl: til kl 18.00 på hverdager og kl 15.00 på lørdager.
Maksimaltid for salg av øl: til kl 20.00 på hverdager og kl 18.00 på lørdager. Normal skjenketid for øl og vin: fra kl 08.00 til kl 01.00 Maksimal skjenketid for øl og vin: fra kl 06.00 til kl 03.00 Normal skjenketid for brennevin: fra kl 13.00 til kl 24.00 Maksimal skjenketid for brennevin: fra kl 13.00 til kl 03.00
Oppheving av forbudet mot skjenking av brennevin på søn- og helligdager. Den øvre ramme for salgstid for Vinmonopolet utvidet til kl 18.00 på hverdager og kl 15.00 på lørdager. Kommunene pålegges å utarbeide en alkoholpolitisk handlingsplan. Landsplanen for A/S Vinmonopolet for 1994-97 utvidet til to nye utsalg i 1997 og til også å omfatte 1998 med åtte nye utsalg.
HANDLINGSPLANER FOR REDUSERT BRUK AV RUSGIFTER
1998 Regjeringen legger fram Handlingsplan for redusert bruk av rusmiddel (St prp nr 58 (1997-98) Handlingsplan for redusert bruk av rusmiddel (1998-2000)). Det sies at selv om narkotika- og alkoholpolitikken har noe ulike mål ettersom alkohol er en lovlig vare, mens bruk av narkotika er illegalt, er det likevel behov for å se rusgiftpolitiske tiltak i sammenheng.
Ut fra dette omfatter brorparten av de 20 tiltakene i planen begge grupper av rusgifter. Eksempler på tiltak: oppnevning av et rusgiftpolitisk råd, økt samarbeid med foreldre, økt innsats i skolen, støtte til frivillige organisasjoner osv. For alkoholpolitikken blir målet om å avgrense de samfunnsmessige og individuelle skadene som kan følge bruk og avhengighet, understreket. Av tiltak som spesifikt gjelder alkohol kan nevnes: innsats mot smugling og hjemmebrenning, evaluering av kommunenes forvaltning av alkoholloven og utvidet informasjonsinnsats fra A/S Vinmonopolet. Sosial- og helsedepartementet vedtar at det som del av landsplan for A/S Vinmonopolet kan opprettes 40 nye vinmonopolutsalg i perioden 1999-2002.
1999 Forsøksordning med selvbetjente vin-
monopolutsalg i seks kommuner. En arbeidsgruppe nedsatt av Sosial- og helsedepartementet la fram tre rapporter om hjelpe- og behandlingstilbudet til rusgiftavhengige (de såkalte Nesvåg-rapportene).
2000 Promillegrensen for førere av motorkjøretøy ble satt ned fra 0,5 til 0,2.
NYTT RUSGIFTFORSKNINGSINSTITUTT OPPRETTES
2001 Sosial- og helsedepartementet vedtar at det som tillegg til landsplan for A/S Vinmonopolet for 1999-2002, kan etableres 20 nye vinmonopolutsalg i distriktene. Påbudet om disksalg i A/S Vinmonopolets utsalg oppheves. Det vil si at Vinmonopolet ble stilt fritt til å etablere selvbetjente utsalg. Hensynet til monopolordningens legitimitet i befolkningen ble tillagt avgjørende vekt.
Forbudet mot alkoholholdig drikk som gevinst eller premie i privat sammenheng ble opphevet. Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) etableres ved en sammenslåing av Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning (SIFA) og dokumentasjonsseksjonen og biblioteket i Rusmiddeldirektoratet.
Rusmiddeldirektoratet beholder forvaltnings-
oppgaver under alkoholloven, ansvar for oppfølging av frivillige organisasjoner på rusgiftfeltet og ansvar for informasjon om rusgiftspørsmål.
RUSBRUS INN I DAGLIGVAREFORRETNINGENE
2002 Omsetning av «rusbrus» (fruktdrikk opp til 4,75 volumprosent alkohol) ble etter avgjørelse i EFTA-domstolen, gitt samme vilkår som øl med tilsvarende alkoholinnhold. Det vil si at det ble tillatt å selge «rusbrus» i dagligvarebutikker.
RUStelefonen, en bekymringstelefon der ungdom, pårørende og andre kan få råd og hjelp i risikosituasjoner, blir opprettet.
Sosial- og helsedirektoratet opprettes. Rusmiddeldirektoratets gjenværende oppgaver (forvaltning av og tilsyn med alkoholloven, informasjon om rusgiftspørsmål, holdningsdannende tiltak, oppfølging av rusgiftpolitiske organisasjoner, etc.) overtas av det nyopprettede direktoratet. Omkring 20 personer dør som følge av at et parti smuglersprit inneholdt metanol.
2003 Regjeringens Handlingsplan mot rusmiddelproblemer 2003-2005. Det sies innledningsvis at Regjeringens visjon for rusgiftpolitikken er frihet fra rusgiftproblemer og at hovedmålet er en betydelig reduksjon i de sosiale og helsemessige skadene av rusgiftbruk. De strategiske mål for alkoholpolitikken som nevnes er: redusere totalforbruket av alkohol, endre skadelige drikkemønstre, redusere ulovlig omsetning av alkohol, heve debutalder, øke oppslutning om alkoholfrie soner.
I tråd med at handlingsplanen omfatter rusgiftproblemer generelt, er innsatsområdene rettet mot så vel alkohol som narkotika; økt kontroll og beskyttelse, utvikle målrettede og samordnende forebyggende tiltak på kommunalt nivå, utvikle det forebyggende samarbeidet på nordisk, europeisk og globalt nivå, tidlig intervensjon for rusgiftproblemer, og bedre behandlings-, omsorgs- og skadereduserende tilbud.
A/S Vinmonopolet gis adgang til å etablere 10 nye utsalg (6 ordinære utsalg og 4 testutsalg med begrenset utvalg for å bedre tilgjengeligheten i utkantstrøk). NOU 2003:4 Forskning på rusmiddelfeltet. Utredning fra en kommisjon nedsatt av Sosial- og helsedepartementet for å oppsummere kunnskapen på rusgiftfeltet. Utredningen gir en oversikt over internasjonal og nasjonal forskning om effekter av forebyggende, behandlende og skadereduserende tiltak på rusgiftfeltet.
SPESIALISTHELSETJENESTEN OVERTAR AVHENGIGHETSBEHANDLING
2004 Den såkalte Rusreformen trer i kraft. Reformen innebar at behandling for rusgiftavhengighet blir en del av den statlige spesialisthelsetjenesten.
Stortingets behandling hadde sitt utgangspunkt i to odelstingsproposisjoner (Ot. prp. nr 3 (2002-2003) Om lov om endringer i lov 13. desember 1991 nr 81 om sosiale tjenester m.v. og i enkelte andre lover (statlig overtakelse av deler av fylkeskommunens ansvar for tiltak for rusmiddelmisbrukere) og Ot. prp. nr 54 (2002-2003) Om lov om endringer i lov 13. desember 1991 nr 81 om sosiale tjenester m.v. (Rusreform II og rett til individuell plan).
I den første proposisjonen foreslo Regjeringen overføring av sektoransvar fra fylkeskommune til stat for behandlingsenheter for rusgiftavhengige som ble vurdert til å yte spesialiserte helsetjenester (Rusrefom I). I den andre proposisjonen foreslo Regjeringen at fylkeskommunens ansvar for behandlingsenheter som ble vurdert til å tilby spesialiserte sosiale tjenester og omsorg for rusgiftavhengige, skulle overføres til kommunene (Rusrefom II).
Stortinget ga sin tilslutning til Rusrefom I (jf. Innst. O. nr 51 (2002-2003), men gikk imot Regjeringens forslag til Rusrefom II (jf. Innst. O. nr. 4 (2003-2004), og vedtok å overføre hele det fylkeskommunale ansvaret for behandlingsenheter for rusgiftavhengige til staten ved de regionale helseforetakene.
2005 Flere endringer i alkoholloven (Ot.prp. nr 86 (2003-2004) Om lov om endringer i lov 2. juni 1989 nr 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. og enkelte andre lover). Kommunene gis større frihet til å organisere sitt alkoholpolitiske arbeid. Fruktdrikk som er tilsatt brennevin blir definert som brennevin og ilegges brennevinsavgift. Det førte til en betydelig prisøkning på «rusbrus”. Som følge av domsavsigelse i ESA/EØS-domstolen ble regelverket for salg av og skjenking av alkohol endret til å gjelde alkoholstyrke og ikke alkoholtype.
Bevillingssystemet for import og engrossalg av alkohol avvikles og erstattes av en registreringsplikt i regi av Toll- og avgiftsdirektoratet. Ordningen med landsplan for Vinmonopolet avvikles. Bestemmelsen om at ansvarlig departement kan fastsette høyeste antall vinmonopolutsalg, ble imidlertid opprettholdt. Det åpnes for avgiftsfritt salg av alkoholholdig drikk ved ankomst fra utlandet til norske flyplasser.
Ordningen med landsplan for Vinmonopolet avvikles. Bestemmelsen om at ansvarlig departement kan fastsette høyeste antall vinmonopolutsalg, ble imidlertid opprettholdt. Det åpnes for avgiftsfritt salg av alkoholholdig drikk ved ankomst fra utlandet til norske flyplasser.
Innføring av promillegrense på 0,8 for førere av fritidsbåter. Regjeringens Handlingsplan mot rusmiddelproblemer 2006-2008. Visjon og hovedmål er de samme som for handlingsplan 2003-2005. Som nye strategiske mål for alkoholpolitikken: redusere ulovlig omsetning av alkohol og redusere skadene for tredjepart, særlig barn av rusgiftavhengige. De prioriterte områdene som nevnes er: forebygging og tidlig intervensjon, helhetlig rehabilitering og behandling, forskning samt nordisk og internasjonalt samarbeid.
2006 Taxfree-kvoten økes til 1 liter brennevin og 1,5 liter vin, alternativt 3 liter vin.
2007 A/S Vinmonopolet vedtar å prøve ut en ordning med filialutsalg med begrenset vareutvalg.
OPPTRAPPINGSPLAN FOR RUSGIFTFELTET
2008 Opptrappingsplan for rusfeltet 2008-2010. Planen ble senere utvidet til å gjelde ut 2012. Det heter her at: «Regjeringens politikk på rusmiddelfeltet har som overordnete mål å redusere de negative konsekvensene som rusmiddelbruk har for enkeltpersoner og for samfunnet». Det overordnede målet deles opp i fem hovedmål: Tydelig folkehelseperspektiv, bedre kvalitet og økt kompetanse, mer tilgjengelige tjenester og økt sosial inkludering, forpliktende samhandling, økt brukerinnflytelse og bedre ivaretakelse av barn og pårørende. Under disse målene er det til sammen satt opp 147 konkrete og til dels omfattende tiltak.
Reduksjon av totalforbruket av alkohol inngår som del av planens folkehelseperspektiv og virkemidlene som nevnes i den forbindelse er: styrke oppslutningen om alkoholpolitikken, føre en restriktiv alkoholpolitikk, videreutvikle A/S Vinmonopolet, effektivisere kontrollen med utøving av skjenkebevillinger, styrke kontrollen med salgs- og skjenkebevillinger, styrke oppslutningen om alkoholfrie soner og målrette politiets innsats for å hindre smugling og illegal distribusjon og omsetning av alkohol. Sosial- og helsedirektoratet skifter navn til Helsedirektoratet.
2009 Alkoholloven gir adgang til at privatpersoner kan importere alkoholholdig drikk til personlig bruk. Det siste kommunale ølmonopolet ble avviklet (fremdeles syv ølmonopol i privat regi).
2011 De siste vinmonopolutsalgene med disksalg blir ombygget til selvbetjente butikker.
MOT PASSIV DRIKKING
2012 Meld. St.30 (2011-2012) Se meg! En helhetlig rusmiddelpolitikk alkohol – narkotika – doping. Fem områder som særlig vektlegges: 1) forebygging og tidlig innsats, 2) samhandling – tjenester som jobber sammen, 3) økt kompetanse og bedre kvalitet, 4) hjelp til tungt avhengige – redusere overdosedødsfall, 5) innsats for pårørende og mot passiv drikking.
2014 Stortinget vedtar at tax-free kvoten for tobakk kan byttes ut med 1,5 liter vin, øl eller «rusbrus». Stortinget vedtar at Vinmonopolets utsalg kan holde åpent på påske-, pinse- og nyttårsaften samt på valgdager.
2015 Prop. 58 L (2014-2015) Endringer i alkoholloven (normerte regler for inndragning av salgs- og skjenkebevilling. Alkoholloven §1-8). Vinmonopolets utsalg gis adgang til å ha åpnet på pinse-, påskeaften og valgdager. Endring i alkoholforskriftens bestemmelser om alkoholreklame.
Det åpnes for at produsenter og grossister kan gi informasjon, herunder bilder, om produktene på sine hjemmesider, samt på arrangementer som messer, omvisninger og kurs. Det åpnes også for produktbilder i Vinmonopolets nettbutikk. Prop.15 S (2015-2016) Opptrappingsplanen for rusfeltet (2016-2020). Planen er i hovedsak innrettet mot personer som er i ferd med å utvikle, eller allerede har et rusgiftproblem.
2016 Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) innlemmes i Folkehelseinstituttet. Endring i alkoholloven med virkning fra 1. juli som gjør det mulig for produsenter å selge egenproduserte produkter over 4.7 volumprosent alkohol direkte fra eget utsalgssted. Ordning gjelder bare produkter som ikke er omfattet av EØS-avtalen, som f. eks. eplesider og fruktvin. Ordningen omfatter derfor ikke øl, brennevin og vin laget av druer som kun kan selges fra Vinmonopolets utsalg.
De som ønsker å selge produkter etter den nye ordningen må søke kommunen om bevilling.
Teksten er i hovedsak hentet fra FHIs publikasjon:
Skretting, A., Bye, E.K., Vedøy,T.F, Lund, K.E. (2017). Rusmidler i Norge 2016. Oslo: Folkehelseinstituttet 2017 https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/rusmidler_i_norge_2016.pdf