Tidsskriftet RUSFRI

På bakgrunn av straffelovkommisjonens forslag om å avkriminalisere bruk av narkotika, stilte organisasjonene følgende spørsmål:

"I dag er alt innehav og bruk av narkotika forbudt og straffbart i Norge. Er du enig i at det skal være slik også i fremtiden, mener du at innehav og eget bruk av narkotika bør være tillatt, eller har du ingen mening om dette?"

• 86% av de spurte mener bruk og innehav av narkotika fortsatt skal være forbudt og straffbart.
• 7% mener at det bør være tillatt med bruk og innehav av narkotika.

Den aksepterende holdningen står noe sterkere blant menn enn blant kvinner, det er særlig i aldersgruppen 30-44 år at flest aksepterer narkotikabruk, og det er i gruppen med høy inntekt og høy utdanning at vi finner flest som mener at bruk og innehav bør være lovlig. Men som man vil se, av figuren, er det i alle grupper et lite mindretall som har dette synet.

Metadon eller stoff-frihet som mål?

På bakgrunn av at medikamentassistert rehabilitering (metadon eller subutex) er blitt et vanlig alternativ for langtkomne stoffavhengige, og i større og større grad blir foreslått som en "løsning" på problemet når stoffavhengige henvender seg til hjelpeapparatet, og at enkelte seriøst også har foreslått å forskrive heroin, stilte man følgende spørsmål:

"Tenk deg at et familiemedlem eller en person du er glad i har blitt avhengig av heroin eller et annet tungt narkotisk stoff. Ville du ønsket at vedkommende skulle få...

a) tilbud om rehabilitering med sikte på stoff-frihet

b) foreskrevet metadon

c) foreskrevet heroin?

Det er tydelig at når man lever seg inn i en familiesituasjon med et akutt stoffproblem, har de fleste ønske om en full rehabilitering til et stoff-fritt liv. Hvis en person de var glad i ble narkoman, ville 83% ha foretrukket at vedkommende fikk rehabilitering med sikte på stoff-frihet. 12% av de spurte ville foretrukket metadon, mens kun 4 respondenter, dvs. knapt 0,4 prosent ville foretrukket heroin. Det betyr at respondentene opplever metadon som noe vesentlig annerledes enn å forskrive heroin. Gruppene som er mest positive til metadon er : Menn, aldersgruppene 30- 44 og 60+ og befolkningen på Østlandet. Legg merke til at andelen som foretrekker metadon er lavere i Oslo-Akershus enn i resten av befolkningen. Kan det ha noe å gjøre med alle de problemene som metadonprogrammet i Oslo også opplever, med langt større tilgang på klienter/pasienter enn det er ressurser til å følge opp, med resultat at mange metadonpasienter fortsetter sitt liv på Plata. Hovedinntrykket er likevel at i alle grupper er det et overveldende flertall som ville foretrekke behandling med sikte på stoff-frihet.

Behandlingsinstitusjon eller fengsel?

Blant annet Forbundet Mot Rusgift har mange ganger tatt til orde for at en større andel av stoffbrukerne skulle få tilbud om hel eller delvis sning i behandlingsinstitusjon istedenfor fengselsstraff. Også de øvrige organisasjonene bak denne undersøkelsen har vært opptatt av denne problemstillingen. Følgende spørsmål ble derfor stilt:

"Mange stoffavhengige utfører kriminelle handlinger for å finansiere sitt stofforbruk. Straffen for slike kriminelle handlinger er fengsel eller i noen utstrekning soning i behandlingsinstitusjon. Slik alternativ soning foregår i dag i begrenset grad. Mener du at

a) flere bør sone i behandlingsinstitusjon

b) adgangen til å sone i behandlingsinstitusjon bør være som i dag,

c) færre bør sone i institusjon, flere i fengsel - eller...

d) har du ingen mening om det.

Som man ser av figuren mener 8 av 10 at flere bør sone i institusjon, dvs. at adgangen for stoffavhengige til å sone i institusjon istedenfor fengsel bør økes. Kun 5% mener det bør være færre i institusjon, og flere i fengsel. Kvinner er i noe større grad positive til institusjonsbehandling enn menn. Gruppen med høy inntekt og høy utdanning er mest positive til institusjonsbehandling.

Konklusjon:

Det norske folk ønsker ingen liberalisering av narkotikapolitikken, og flertallet ønsker også at stoff-frihet skal opprettholdes som hovedmål for behandlingstilbudet. Heroinforskrivning er ifølge denne undersøkelsen ikke aktuelt. Men de geografiske variasjonene når det gjelder metadonassistert rehabilitering kan tyde på at i områder med utbredt og for dårlig oppfulgt metadonforskrivning øker skepsisen mot denne rehabiliteringsformen.

At viljen til å gi de stoffavhengige et annet tilbud enn fengsel er så stor, tyder også på at denne tilnærmingsmåten langt mer systematisk bør tas i bruk. Folk forstår at stoffbrukere ikke får nødvendig hjelp i fengsel, og at alternativ soning kan være en vei å gå. Samtidig viser svarene på det første spørsmålet at det ikke er en økende narkoliberalisme som ligger i dette, men først og fremst en forståelse for den stoffavhengiges særlige problemer. Det er i alle fall ingen grunn til for myndighetene å vente med å systematisere denne tilnærmingen. Dette vil også lette presset på fengselskapasiteten - samtidig som det for en del behandlingsinstitusjoner kan øke gjennomføringsgraden. Og dersom gjennomføringsgraden øker, dvs. hvor stor andel av pasientene som gjennomfører hele programmet ved institusjonen, så vil også behandlingsresultatene bli bedre. Det viser norske og internasjonale behandlingsevalueringer entydig.