Margrethe prøvde hasj på ferietur i Danmark 12 år gammel. Hun fortsatte sporadisk før hun i 14-årsalderen begynte å vanke i det tunge stoffmiljøet i Bergen. Hun hadde det ikke for godt hjemme. I stoffmiljøet følte hun seg inkludert, og ville bli junkie. I løpet av to måneder gikk hun fra hasj til heroin. Den rusen tok vekk smertene fordi livet mitt ellers var helt pyton, sier hun. Margrethe hadde hatt gode karakterer på skolen, og derfor tok ikke lærerne og andre rundt henne den negative utviklingen hennes særlig alvorlig. Men stoffbruken tok overhånd, og hun sluttet på ungdomsskolen.
På denne tiden hadde Bergen kommune en avtale med Selbu-kollektivet om å motta unge stoffavhengige. Hit ble Margrethe sendt mer eller mindre motstrebende.
Hadde jeg ikke dratt til Selbu den gangen ville jeg vært under jorden nå, sier Margrethe. Hun var sliten, men hadde ikke dratt om det ikke hadde vært for dommen som hang over henne samt familien og eldre venner som maste.
Jeg tenkte at Selbu ville fungere som en pause en liten stund, men at jeg ikke skulle tilbake til stoffmiljøet i Bergen var utenkelig, fortsetter hun.
De små skrittene og de store valgene
Under Selbu-tiden lærte Margrethe seg helt vanlige grunnleggende sosiale ferdigheter. Den sosiale fungering ble bedre. Men de gamle problemene trengte seg på. Smertene fra barneårene ble gradvis tydeligere. Følelsen av ikke å være god nok, ikke høre til og ikke være verdsatt, gjorde seg gjeldende.
- Jeg hadde ennå ikke lært meg gode nok måter å forholde meg til den smerten på, uten om å ruse meg, sier hun og fortsetter:
Jeg skled tilbake til rusmiljøet og reiste i 1984, etter kun 2,5 år på Selbukollektivet, tilbake til stoffmiljøet i Bergen. Etter et halvt år i Bergen, prøvde hun igjen å ta tak i livet sitt. Det at hun gikk tilbake til stoffmiljøet var viktig at hun fikk se miljøet med nytt perspektiv gjorde at hun forstod i hvilken gal retning dette miljøet tok henne. Margrethe utdyper jeg måtte tilbake til Bergen for å forstå verdien av Selbu, hva personene der og prosessen jeg gikk gjennom der betydde for meg.
Det var de små skrittene som førte Margrethe i riktig retning. Hun returnerte til Selbukollektivet igjen, og leste til ungdomsskoleeksamen. Under denne perioden ruset hun seg bak ryggen på de ansatte, men hun fortsatte å ta fag og gradvis tilegnet hun seg kunnskap og ferdigheter til å leve et normalt liv. På Selbukollektivet fikk hun innsikt i problemene sine, hun fant potensielle løsninger på problemene, og ble verdsatt og inkludert. Dette førte til hennes endelige valg nyttårsaften 1986 hvor Margrethe spylte stoff ned i toalettet og tok tak i livet sitt for alvor. I dag lever Margrethe et helt normalt liv, hun er høyskoleutdannet, hun jobber og hun har en snart 15 år gammel datter.
Man har rett til en framtid til tross for sin fortid
- Det er en befrielse å stå frem med mitt gamle liv, sier Margrethe. Skjuler man sin fortid hindrer man seg selv å lage en fremtid. Margrethe føler hun har gjort det mye lettere for seg selv ved å være åpen fra første stund, hun har dermed sluppet unna omskrivninger og halvsannheter. Friheten ligger i å ikke være nødt til å skjule. Margrethe sier det er skammen som rår og får folk til å unngå temaet og familier til hysje ned problemet. Skammen er på begge sider av bordet, skammen ligger hos den stoffavhengige som har skuffet sin familie og såret de rundt seg, men skammen ligger også i de pårørende som føler de har mislykkes som foreldre og omsorgspersoner.
Du kan lese mer om Margrethe i boka Vi greide det 21 historier som viser at det nytter.