Fra 1985-1996 har antallet overdoseofre økt fra 53 til 185 pr. år. I denne perioden har vi hatt en relativ stabilitet i antallet injiserende stoffbrukere i Norge. Det har dreidd seg om rundt 4-5000 personer, hvorav ca. halvparten har hatt tilhold i Oslo. Rekruttering og avgang har balansert hverandre. Det har ikke vært snakk om noen voldsom økning i antallet narkotikabrukere. Derimot er stoffbrukerbefolkningen gjennomsnittlig blitt eldre, og har en lengre stoffbrukerkarriere bak seg. En mulig delforklaring kan ligge i stoffbrukernes generelle slitenhet og høyere alder.

I perioden har det pågått en etter norske forhold kraftig oppbygging av behandlings- og hjelpetilbudet. Det kan paradoksalt nok se ut til at overdosedødeligheten stiger i takt med utbyggingen av hjelpetilbudet. Den mellomliggende variabelen her er antagelig at med flere behandlingsopphold, redusert toleranse som følge av kortere eller lengre tids stoffrihet i institusjon og etterfølgende tilbakefall, som følge av planlagte eller uplanlagte utskrivninger, øker sjansene for å gå på en overdose eller et overdosedødsfall.

I samme retning peker løslatelser fra fengsel.

En tredje faktor er kombinasjonen heroin og alkohol og heroin og f.eks. Rohypnol. Disse kombinasjonene blir funnet i blodet hos svært mange av overdoseofrene og har vist seg ekstremt farlige. Av bl.a.denne grunn er f.eks. Rohypnol forbudt i Nederland. Når skal det bli forbudt hos oss?

Antallet narkodødsfall vil naturligvis i første rekke avhenge av hvor mange stoffavhengige vi til enhver tid har. Jo flere brukere, jo større gruppe vil det bli å rekruttere dødsfallene fra. En dødsfallsforebyggende politikk for Norge bør derfor være å fortsette den restriktive politikken vi har ført, samtidig som vi vurderer hvilke ytterligere tiltak som kan tas for å beholde folk lenger i behandling, å forsterke samarbeidet mellom 1.linjetjeneste, behandlingsinstitusjoner, akuttapparat og institusjoner med rehabiliterings- og omsorgsfunksjoner, for å forhindre at hjelpeapparatet slipper folk etter et fullført eller avbrutt behandlingsopphold. Dette gjelder også for de stoffavhengige som etter hvert kommer inn i de vedtatte metadonprogrammene. Et viktig innslag vil være å gi informasjon i langtkomne brukermiljøer om førstehjelp og andre tiltak som kan øke gruppens evne til å ta ansvar for egen helse og sikkerhet. Hvor langt man skal gå når det gjelder individrettede helsetiltak kan naturligvis diskuteres, men avgjørelsene må tas i en avveining mellom samfunnets behov for å gjennomføre en restriktiv narkotikapolitikk på den ene siden og enkeltindividers behov for og krav på støtte og hjelp fra samfunnet på den andre.

I debatten har det ofte vært henvist til at land med en mer liberal narkotikapolitikk, som f.eks. Nederland, har en lavere overdosedødelighet enn hos oss, og at vi burde legge om vår narkotikapolitiske praksis i den retning. Vi må imidlertid være klar over at overdosedødsfallene bare er en del av narkotikadødeligheten. Man må også ta i betraktning dødsfall som skyldes ulykker, skader og sykdommer som henger sammen med enten akutt narkotikapåvirkning eller helsesvekkelse som følge av langvarig og høyt narkotikaforbruk. Helge Waal har gått igjennom en del helsestatistikk og forskeranslag og er kommet til at for registrerte stoffavhengige ser narkotikaoverdødeligheten ut til å være tilnærmet lik i f.eks. Oslo og Amsterdam. En omlegging til et annet narkotikapolitisk system synes dermed ikke å være en mer farbar vei enn den vi allerede er inne på. På denne bakgrunnen tror jeg vi skal samordne og øke den innsatsen vi tradisjonelt gjør både for å forhindre nyrekruttering til stoffmiljøene, og forbedre kvaliteten og helhetstenkningen innenfor hjelpeapparatet.