- Lettøl skaper juridisk og politisk forvirring i mangel av klare definisjoner på hva som er hva, sa -Døving, og pekte på at lettøl nesten ikke selger i det hele tatt, men bryggeriene bruker likevel store penger på reklame for slikt øl og på en svært så sofistikert måte omgår de alkoholloven og reklameforbudet.
- Ikke-varen lettøl brukes i en hyperironisk sammenheng hvor forvaltning og politiske beslutninger i alkoholpolitikken latterliggjøres, påstod forskeren.
Med det mente han at bryggeriene trenerte loven og forskriftene til «Reklame for alkoholholdig drikk». De lager reklame for lettøl som indikerer et altfor bokstavelig forhold til jus, uavhengig av innholdet og budskapet som formidles. I forskriftene heter det at i reklamen skal lettøl skrives med større bokstaver enn bryggerinavnet. Det skjer også, men poenget er de sammenhengene lettølet inngår i som i reklamesnuttene «vorspiel til å gå på byen» (Lysholm), «lørdagsgodt til tippekampen» (Ringnes), maskulin identitet i utsagnet «menn har store hender» (Mack). Disse kontekstene er uaktuelle for lettøl som produkt, hevdet -Døving.
Alkoholholdig drikk er ifølge loven drikke som inneholder mer en 2,5 prosent alkohol, og reklame for den slags er forbudt. Men lettøl kan markedsføres fordi det har lavere alkohol-volum.
- Når det likevel er så åpenbart at så å si at alle lettølreklamene er pilsreklamer, ligger årsaken i juridisk presedens i forhold til det litterære produktet «lettøl». Det juridiske spørsmålet er da om man leser «Ringnes lettøl» som en ølreklame, sa forskeren og mente at i en liberal diskurs forsøker man å latterliggjøre argumentet om at lettølreklame er pilsreklame.
Du kan lese hele denne artikkelen i Folket.