Skadereduksjon versus folkehelsetilnærming
Han har nå skrevet en bok, hvor han redegjør for sin kunnskap og sine synspunkter. Boken er svært interessant, både fordi den gir gode beskrivelser og forklaringer på nevrobiologiske prosesser og fenomener, noe som er hans spesialområde, og i tillegg en innsikt i britisk rusgiftpolitikk. I flere av kapitlene har han imidlertid en tendens til å ende opp med at avkriminalisering/legalisering ser ut til å være den beste konklusjonen. Han mener for eksempel det er en motsetning mellom en politikk som går inn for å redusere antallet brukere og en som går inn for å redusere den totale mengden av rusgiftskader. Fra et narkotikarestriktivt synspunkt er det imidlertid åpenbart at det også finnes andre konklusjoner.
Han befinner seg innenfor et harm reduction-perspektiv, delvis også når han omtaler alkohol. Han skriver:
«..dersom en politikk som har totalt avhold som mål er litt vellykket, vil det først og fremst bli blant tilfeldige brukere (som vil finne det lettest å slutte helt), i stedet for de tunge brukerne og de avhengige som har de største skadene. Dersom vi for eksempel fokuserer bare på forekomsten av alkoholbruk, er det de 30 millionene britiske alkoholbrukere som holder seg innenfor de anbefalte daglige forbruksgrensene som mest sannsynlig ville bli totavholdne, om noen i det hele tatt ble det. Det ville være absurd å innrette en skadereduksjonsstrategi for alkohol på dem som opplever minst skade, istedenfor å prøve å hjelpe de 10 millionene risikodrikkere til å redusere sitt alkoholinntak» (Min oversettelse)
Her har Nutt glemt, hvis han noen gang har vært klar over det, sammenhengen mellom totalforbruket og antallet storforbrukere. Denne sammenhengen viser i korthet at når alkoholforbruket i en befolkning øker til det dobbelte, øker antallet storforbrukere til det firedobbelte. Og omvendt: Dersom en gjennom alkoholpolitikken greier å redusere gjennomsnittsforbruket til halvparten, vil en også redusere antallet storforbrukere til en fjerdedel. Han har også glemt det s.k. prevensjonsparadokset, som tilsier at selv om de som drikker mest riktignok har større risiko for å få alkoholproblemer enn andre, er gruppen av de som drikker moderat tallmessig så mye større at for mange typer alkoholproblemer vil størstedelen av skadeomfanget likevel være å finne blant disse.
Rusgifters farlighet
Nutt har ved flere anledninger gjort seg bemerket ved å sammenligne de ulike legale og illegale rusgiftene. Basert på 16 kriterier, hvorav halvparten gjaldt skade på brukeren, og den andre halvparten gjaldt skade påført andre av noens rusgiftbruk, kan en i diagrammet nedenfor se hvordan denne vurderingen kom ut:
Som man vil se, kom alkohol ut som det aller farligste stoffet. Her er imidlertid ikke utbredelsesperspektivet tatt inn. I så fall ville alkohol kommet enda dårligere ut, mens tobakk ville ha kommet ut aller øverst, fordi disse to stoffene har størst utbredelse slik at skadene dermed rammer flest, enten det gjelder sykelighet eller dødsfall. Selv om disse vurderingene er foretatt av en ekspertgruppe, og som sådanne må betraktes som subjektive, viser de likevel med all tydelighet at alkohol er et stoff vi burde være mye mer bekymret for. Den tolkningen som legaliseringsbevegelsen og også en del mediarepresentanter legger til grunn er imidlertid at dersom alkohol, som er sosialt akseptert og tillatt er det farligste stoffet, burde også de andre stoffene være legale. Her glemmer man imidlertid at ingen av disse stoffene er uskadelige, og en legalisering ville sannsynligvis føre til en økning av bruken av mange av dem. Siden bruken av svært få av disse stoffene utelukker samtidig bruk av alkohol, vil vi sannsynligvis få en økt total rusgiftbelastning i samfunnet om de stoffene som i dag er illegale skulle bli lovlige.
Alkohol og alkoholindustrien
David Nutt er opptatt av alkoholskader, og ønsker å redusere disse. Men alkoholindustrien har motsatt utgangspunkt, og ønsker å selge så mye alkohol som mulig. Nutt analyserer de budskapene industrien har til samfunnet:
- Å drikke alkohol er normalt, utbredt, sunt og svært ansvarlig.
- Alkoholskadene er forårsaket av en liten gruppe avvikere som ikke kan håndtere alkohol.
- Normale voksne ikke-drikkere eksisterer faktisk ikke.
- Se bort fra det faktum at alkohol er en skadelig og avhengighetsskapende substans for kroppen.
- Alkoholproblemer kan bare løses dersom alle parter arbeider sammen.
- Alkoholreklame er ikke skadelig. Det er simpelthen ment å hjelpe forbrukeren til å velge et bestemt produkt eller merke.
- Undervisning om ansvarlig drikking er den beste metoden for å beskytte samfunnet mot alkoholproblemer.
Nutt gjennomgår og kommenterer hvert av disse punktene. Når det gjelder hvor sunt alkohol er, skriver han at det ikke finnes noen nedre trygg grense for alkoholbruk.
«Alkohol er en gift som dreper celler og organismer, noe som er grunnen til at vi bruker den til å bevare mat og sterilisere sprøyter».
Mens det er opplest og vedtatt at alkoholinformasjon i skolen ikke virker, foreslår Nutt en annen tilnærming, en modell som er blitt utprøvd i East Sussex. Denne informasjonstilnærmingen fokuserer på alkoholindustrien selv. Elevene blir gitt informasjon om hvordan industrien ser bort fra sine egne, frivillige restriksjoner på markedsføring, innflytelsen industrien har på den offentlige alkoholinformasjonen og de helsebudskapene den inneholder, og de politiske agendaene som berører alkoholforbruk, sammen med informasjon om de kostnadene brukerne og samfunnet blir utsatt for av alkohol.
Krigen mot narkotika
Nutt anvender metaforen «War against drugs» for å beskrive den innsatsen som det nasjonale og internasjonale samfunnet har gjort for å bekjempe narkotika. Han er opptatt av om «krigen» har redusert tilgjengeligheten og om den har redusert etterspørselen. Begge deler svarer han benektende på. Her bruker han tall for verdensomsetningen av opiater, kokain og cannabis som «bevis».Han ser imidlertid bort fra den dynamikken som ligger i den epidemiske spredningen av stoffkultur og stoffbruk, noe som i sterk grad har bidratt til å øke narkotikaforbruket i Vesten. Det betyr at den samme narkotikapolitikken kan gi svært ulike resultater på to ulike tidspunkter. Norge hadde for eksempel svært lave overdosetall ved begynnelsen av 90-tallet, og Europas høyeste ti år senere, selv om narkotikapolitikken i hovedsak var den samme. Det tredje spørsmålet er om «krigen» har redusert skader. Også dette svarer han benektende på. Derimot mener han at innsatsen har påført mange brukere skader.
Boken gjennomgår svært mange aspekter av narkotikapolitikken, og også de ulike narkotiske stoffene. Nutt har tanker om hva forbudet har ført til av negative konsekvenser, og noen av dem kan vi godt diskutere. Han foreslår for eksempel å gjøre narkotika tilgjengelige gjennom forskrivning «..slik at legen din kan følge med på bruken din og hjelpe deg gjennom abstinensene dersom du ønsker å slutte». Hvor god tid tror han legene har, og hvor mange pasienter vil det være mulig for en travel lege å følge med og hjelpe på denne måten? Han har også en rekke andre forslag, som alle inngår i legaliseringsbevegelsens arsenal av argumenter. Nutt er best når han uttaler seg som fagmann, dvs. om nevrobiologi, og mindre interessant når han blir politiker.
David Nutt: «Drugs without the hot air – Minimising the harms of legal and illegal drugs»
UIT Cambridge 2012
352sider