Tidsskriftet RUSFRI

Norge har til nå hatt en ruspolitikk hvor forebygging har vært sett på som viktig, og hvor bruken av narkotiske stoffer har vært lav i europeisk målestokk. Vi har likevel vært opptatt av å ha et godt tilbud for rusavhengige og øke kapasiteten og effektiviteten for dem.

I de siste årene har det vært en diskusjon om hvor restriktiv den norske narkotikapolitikken skal være. I tråd med internasjonal narkotikautvikling har det ført til en mer aksepterende holdning til narkotikabruk blant ungdom og unge voksne. Samtidig har kriminalitetsutviklingen i flere land også ført til at enkelte i Norge ser for seg en noe strammere narkotikapolitikk enn vi har sett de siste årene. 

FORTSATT FORBUD

Hovedtemaene for Rushåndhevingsutvalgets arbeid dreier i hovedsak om å legge til rette for at bruk og innehav av narkotika til eget bruk fortsatt skal være forbudt og straffbart, samtidig som at rusavhengige ikke skal straffes for slik bruk. 

Dette er vi enige i. I den forbindelse legger utvalget også fram forslag til hvilke fullmakter politiet og justisvesenet skal ha for å håndheve det nye regelverket. Også her kan vi generelt gi vår tilslutning, men peker på at løsningene ikke dekker alle aldersgrupper eller brukergrupper.

Noen fullmakter kan kanskje også gå videre eller praktiseres mer ubyråkratisk. Utvalget har heller ikke lagt fram en holdbar definisjon av hva rusavhengighet er, et resultat vi i FMR og flertallet av høringsinstansene også spådde på forhånd. Vi er derfor glade for at Rushåndhevingsutvalget er kommet til samme resultat. Men dermed overlates avgjørelsen til skjønn via påtalemyndigheten eller retten, noe som ikke sikrer lik behandling mellom «erkjente» rusavhengige med historikk i hjelpeapparatet på den ene siden, og hjelpetrengende rusavhengige uten behandlingskontakt på den andre. 

Den siste gruppen får ikke oppfylt de hjelpe- og oppfølgingsbehov som også etablerte rusavhengige har. 

OVERTREDELSE AV NARKOTIKAFORBUDET 

Det som kan slås fast, i hvert tilfelle er at begge grupper foretar vedvarende overtredelse av narkotikaforbudet gjennom, anskaffelse, bruk og kanskje også omsetning av narkotika, og at slike lovbrudd må avdekkes og få en reaksjon. En slik reaksjon må etter vårt syn oppstå og utøves i samarbeid mellom justismyndigheter/politi og kommune, i første instans gjennom påtalemyndigheter og rettsvesen, og i neste omgang gjennom de etablerte rådgivningsenhetene på rusområdet.

Endelig vil vi nevne at forslaget om å endre strafferammen for dopinglovbrudd ikke støttes av oss. Vårt syn er at doping bør behandles og følges opp på linje med oppfølgingen av mindre narkotikalovbrudd generelt.

LOVFORANKRING

FMR har ikke veldig sterke meninger om hvorvidt narkotikalovbrudd skal forankres i Legemiddelloven eller Straffeloven, men vi støtter en samling av disse bestemmelsene om mindre alvorlige narkotikalovbrudd i én paragraf. Mange av de stoffene som den nye lovparagrafen skal omhandle er imidlertid også legemidler, som morfin, metadon og andre medikamenter som står på narkotikalista, og det kan kanskje oppleves som mindre stigmatiserende om lovbruddet blir ka- rakterisert under legemiddellovgivningen. 

RUSMIDDELAVHENGIG ELLER IKKE? 

Rushåndhevingsutvalget slår ikke fast noen endelig definisjon for hvem som kan betegnes som rusmiddelavhengig eller ikke. Utvalget foreslår noen vurderingskriterier som kan legges til grunn for et strafferettslig skjønn i hver enkelt sak hvor reaksjon skal fastsettes. Men bruken av disse kriteriene kan være høyst subjektiv, og legger opp til forskjellsbehandling mellom rusmiddelavhengige personer som får straffeutmålingsfrafall eller som det må reageres for med en straffereaksjon. Det kan også være tvilsomt om en slik praksis er i samsvar med likhetsprinsippet i Grunnlovens § 98. FMR mener det er tilstrekkelig å konstatere at en person har begått ett eller flere narkotikalov- brudd, og at retten eller påtaleansvarlig hos politiet dermed kan fatte vedtak om å henvise også rusavhengige til den kommunale rådgivningsenheten for russaker for videre oppfølging. 

HENVISES TIL RÅDGIVNINGSENHETEN I KOMMUNEN 

Mange rusavhengige som bryter lovforbudet mot narkotika, vil allerede være inne i TSB, enten i medikamentfri behandling eller i LAR. Andre mottar allerede tilbud innen NAV, psykisk helsevern eller andre former for kommunal rehabilitering. 

Barnevern tar i utgangspunkt hånd om eventuelle rusmiddelavhengige blant barn under 18 år. Noen rusmiddelbrukere er inne i ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging gjennom konfliktrådet. Noen rusmiddelavhengige, både over og under 18 år, har ikke vært i kontakt med hjelpeapparatet tidligere, men har et behandlingsbehov. Dette behovet vil i større grad kunne avdekkes når personen henvises til rådgivningsenheten, hvor man har personell med kompetanse til å sette diagnoser og vurdere oppfølgings- og behandlingsbehov. 

Det bør også nevnes at rusavhengighet er en kronisk sykdom, som kan kontrolleres ved å holde seg vekk fra rusmidler. Mange gjør dette, enten som et livslangt prosjekt, eller for en kortere eller lengre periode. Men tilbakefall må også reageres på i henhold til loven. Brudd på rusfriheten kan avdekkes av politiet, henvises til rådgivningsenheten, og koordineres av tiltak derfra. De nevnte skjønnskriteriene kan brukes for å fatte et vedtak hos påtalemyndigheten eller dom- stolen, men det vil være vanskelig å fastslå en even- tuell rusavhengighet etter dette, før personen har møtt hos den kommunale rusrådgivningsenheten.

RÅDGIVENDE ENHET I KOMMUNEN 

Ifølge § 3-9b i Helse- og omsorgsloven skal alle kommuner ha en rådgivende enhet i russaker. Disse enhetene skal være tverrfaglig sammensatt. Ifølge formålet i lovteksten skal den rådgivende enheten ha ansvaret for å møte personer, når oppmøte for enheten er satt som vilkår for en bestemt straffe- rettslig reaksjon, inkludert å gjennomføre ruskontroll etter Straffelovens § 37 første ledd, bokstav d dersom det er satt som vilkår. 

Helsedirektoratet sendte ut et rundskriv til landets kommuner i oktober 2022 som streker opp direktoratets oppfatning av anbefalt praksis. Hensikten med oppmøte hos rådgivningsenheten er oppfylt, ifølge Helsedirektoratet, dersom den innkalte mø- ter opp én gang. Det er altså ingen krav om at kontakten med rådgivningsenheten skal vare over tid, eller om at narkotikabruken skal opphøre. 

Etter vårt syn er ikke rådgivningsenhetens opp- gaver tilstrekkelig definert, og muligheten for mer omfattende koordinerende og støttende oppgaver er absolutt til stede. Vi er derfor glade for at Rushåndhevingsutvalget har foreslått at alle som blir henvist til rusrådgivningsenhetene må møte opp inntil 3 ganger over 3 måneder. 

FMR forutsetter at dette også innebærer en dom hvor ruskontroll er satt som vilkår for påtaleunnla- telse, og at rusfrihet er målet. Utover disse 3 måne- dene, må denne kontakten med rusrådgivningsen- heten også åpne muligheter for en forlengelse av oppfølgingen ut over disse tre månedene, dersom det er ønskelig eller hensiktsmessig i hensyn til en bedre rehabilitering eller helsehjelp over lengre tid eller rusfrihet ser ut til å være vanskelig å oppnå. 

ERFARINGER MED RUSKONTROLL I KOMMUNENE 

Bakgrunnen for etableringen av rådgivningsenhetene i kommunene har vært det tidligere samarbeidet mellom politi og kommunens helsetjeneste gjennom arbeidet med de såkalte ruskontraktene. Her har politiet gitt påtaleunnlatelse på vilkår av en kontrakt hvor den enkelte ungdom forplikter seg til å holde seg unna narkotika i et antall måneder, og vise at dette blir fulgt gjennom regelmessige urinprøver eller spyttprøver og ellers blir fulgt opp gjennom kommunens helse- og sosialtjenester. 

Erfaringene viser at svært mange av ungdommene i lignende prosjekter går det bra med, og mange blir rusfrie. Men forutsetningen er selvsagt at opp- følgingskontakten videreføres over noe tid. Vi viser f.eks. til det s.k. TIUR-prosjektet i Ringsaker kommune, hvor samarbeidet mellom politiet og kommunens helsetjeneste viste seg positivt for en rekke ungdommer, hvor politiet hadde en avdekkende og henvisende rolle, og hvor kommunens helsetjenester hadde oppfølgingsansvaret. 

Enkelte har hevdet at ruskontrakter ikke har dokumentert effekt. I alle fall for de yngste, narkotikabrukere under 18 år, er det vist at påtaleunnlatelse på vilkår av f.eks. en 6 måneders ruskontrakt har en langt sterkere effekt i form av oppnådd rusfrihet og lavere tilbakefall enn en bot fra politiet. (Les f.eks. «Forebygging av fremtidig kriminalitet hos unge narkotikalovbrytere» Tidsskriftet Rusfri nr. 118, 2023.) 

HVEM SKAL TIL RÅDGIVNINGSENHETENE? 

Rusmiddelavhengige skal etter Rushåndhevingsutvalgets forslag i normale tilfeller møtes med ubetinget påtaleunnlatelse fra påtalemyndigheten eller straffutmålingsutsettelse eller straffeutmålingsfrafall etter straffeloven. Begrunnelsen for dette er «formentlig at disse ofte allerede er i kontakt med hjelpeapparatet» (Rushåndhevingsutvalget). 

Vi har imidlertid inntrykk av at mye av denne «kontakten med hjelpeapparatet» ofte ikke har et aktivt hjelpepreg. Dessuten kan det være viktig at rusmiddelavhengige, uansett hvilken kontakt de har med f.eks. spesialisthelsetjenesten eller NAV, blir satt i aktiv kontakt med de nye råd- givningsenhetene. 

Vi er enige med Rushåndhevingsutvalget når de skriver; «For rusmiddelavhengige som ikke mottar hjelp, kan det være hensiktsmessig at påtaleunnlatelsen gjøres betinget, med pålegg om oppmøte hos rådgivende enhet for russaker som særvilkår, slik at disse kan sluses inn i hjelpeapparatet». 

Men for FMR er det viktig at alle rusmiddelavhengige i utgangspunktet får lik reaksjon, uavhengig av tidligere eller nåværende kontakt med hjelpeapparatet. Som vi tidligere har sagt har hverken påtalemyndigheten eller domstolen kompetanse til å avgjøre om en person er rusmiddelavhengig eller ikke. Vi er enige i at påtalemyndigheten eller domstolen, uavhengig av om det vurderes at en person er rusavhengig eller ikke, kan bruke kriterier som varighet av stoffbruken, omfanget av bruken osv. til å fatte vedtak om at den antatte rusavhengige personen skal henvises til rådgivende enhet for videre oppfølging. 

RUSFRIHET 

Det ville kanskje være litt optimistisk å tro at alle rusavhengige, både med og uten behandlingshistorikk, skal kunne gå over i en rusfri tilværelse, selv om de må møte hos rådgivningsenheten. Men en realistisk plan for oppfølging vil kunne være mulig å oppnå. Dersom tilgjengeligheten av rusmidler blir min- dre, blir kanskje også motivasjonen for å greie seg med mindre, eller uten, kanskje også øke. En har likevel ikke løst det problemet som består i at rusmiddelavhengige, uavhengig av om de står i kontakt med hjelpeapparatet eller ikke, sannsynligvis likevel vil skaffe seg, bruke og kanskje også omsette illegale rusmidler.

MAKSIMUMSGRENSE FOR INNEHAV TIL EGEN BRUK 

Det vil derfor være lurt å ha en maksimumsgrense for hvor mye illegale rusmidler den enkelte kan ha på seg uten straffereaksjon. Hovedinntrykket er at Rushåndhevingsutvalgets forslag for mange stoffers vedkommende ligger for høyt, selv om det fortsatt ligger lavere enn Solbergregjeringens forslag for enkelte stoffer. Heroin er satt til 1 gram, som er akseptabelt, mens «25 rusdoser» med opioidtabletter er svært mye høyere. 

En eller to paralgin forte kan ikke betegnes som en «rusdose». Det anbefales at man i alle fall skiller mellom antall rusdoser og antall tabletter med opioider. For kokain har utvalget foreslått 2 gram som akseptabelt innehav til eget bruk, men da burde amfetamin og metamfetamin senkes til samme nivå. 

Disse tre stoffene brukes ofte om hverandre og utløser mye de samme rusvirkningene, og halveringstiden for amfetamin er dessuten lengre enn for kokain. 15 gram cannabis er også etter vårt syn altfor høyt. Selv om denne mengden har vært gjeldende terskelverdi lenge, og ble foreslått både av Rusreformutvalget og Solbergregjeringen, vet vi at styrkegraden på cannabis har blitt langt høyere. 

FHI eksemplifiserte i sin høringsuttalelse til Rusreformutvalget hvor mye 15 gram hasj egentlig er, nemlig «nok til kontinuerlig tung hasjbruk i halvannen måned». Vi foreslår en øvre grense på 5 gram. 

Vi foreslår også samme grense for MDMA som for Amfetamin. For GHB er også forslaget på 1 desiliter for høyt. Her er avstanden mellom rus og overdose veldig liten, og tilfeller fra Trondheim nylig, viste at mange hadde fått i seg overdoser av GHB. En «kork» er mye mindre enn 1 desiliter.

REAKSJONER OVERFOR UNGDOM 15-18 ÅR 

FMR mener det er viktig å verne barn og ungdom mot bruk og salg av narkotika. Dette er i tråd med FNs barnekonvensjon artikkel 33. Forebygging er derfor svært viktig både som primær- og sekundærforebygging. Politiets forebyggingsarbeid er en svært viktig del av dette, både ved å komme tidlig inn før problemer oppstår, og ved å avdekke og reagere på pågående narkotikabruk. 

For ungdom bør den foretrukne reaksjonen fortsatt være betinget påtaleunnlatelse etter straffeloven, med prøvetid og et særvilkår om ruskontrakt, som betinger oppmøte hos rådgivende enhet og rusfrihet for en periode på minimum tre måneder. Dette også for å etablere positive relasjoner til hjelpeapparatet i kommunen og gi tid til å vurdere om omfanget av hjelpeinnsatsen bør bedres eller intensiveres, eller om ruskontroll er nok til å sikre framtidig rusfrihet. 

Det bør også påpekes at i TIUR-prosjektet i Ringsaker har man tatt inn ungdommer helt opp til 24 år, med gode resultater. For at samarbeidet om avdekking, oppfølging og rehabilitering av ungdommer med ruserfaring skal bli så godt som mulig, vil det være nødvendig å definere både politiets og rådgivningsenhetens rolle i hver enkelt sak ikke bare som straffegjennomføring, men også som helsehjelp.

ÅPNE RUSSCENER TREKKER UNGDOM TIL SEG 

Unge eksperimentbrukere eller nye brukere av il- legale rusmidler, har ofte få synlige tegn på avhen- gighet, ettersom de ikke har holdt på så lenge. De kan være deltakere i et miljø hvor illegale rusmidler forekommer, eller de kan være knyttet til gjenger hvor lojaliteter utenfor dem selv styrer atferden. Ofte kan økonomiske belønninger være en del av hensikten, og omsetning av narkotika og annen kriminalitet være en del av aktiviteten. Også her er atferden skjult, men den er blitt mer åpen i nye miljøer de siste årene. Åpne og etablerte russcener trekker slike ungdommer til seg, på samme måte som kriminelle ungdomsgjenger. Og omsetning og bruk av illegale rusmidler blir ofte mer omfattende jo lengre det går før noen setter foten ned for den enkelte ungdom. 

Selv om oppsøkende team, utekontakter og andre instanser prøver å lede ungdommer inn i sosial støtte, hjelp og behandling, er det politiet som er den eneste instansen som har myndighet og autoritet nok til å avdekke illegal rusbruk tidlig, og som kan bidra til at den unge kommer inn i samfunnets tiltaksapparat. 

Igjen kan henvisning til rådgivende enhet i kommunen være et sted å begynne. I tillegg til politiet må også andre instanser ha mulighet til å henvise til rusrådgivningsenheten og eventuelt få opprettet frivillige kontrakter om rus- kontroll. Samarbeidet mellom politiet og rusrådgivningsenheten må ha en karakter av både straffe- gjennomføring og helsehjelp. 

NARKOTIKADREVET GJENGKRIMINALITET 

Mye av ungdoms- og gjengkriminaliteten blant unge er narkotikadrevet. Unge, ubefestede under kriminell lavalder blir rekruttert til å begå vinningslovbrudd, salg av narkotika, vold, ran og til og med knivstikking og skyting. Omsetning og bruk av narkotika er en del av aktiviteten og belønningen. Utvikling av narkotikaavhengighet og integrering i en kriminell delkultur er en del av resultatet. 

Erfaringene fra Sverige skremmer. Forebygging av narkotikabruk er viktig, og her må alle positive krefter settes inn. Men politiet har en spesielt viktig rolle for å stoppe utvikling av kriminelle ungdomsmiljøer og gjenger. Da må de også få ressurser og lovpålagte virkemidler som kan sette etaten i stand til å gjøre sin del av jobben. Narkotikavirksomhet er hoveddrivkraften i mange av gjengene, og avdekking av stoffbruk hos den enkelte ungdom er vesentlig for å stoppe den enkeltes narkotikakarriere og kan bidra til at bakmenn og gjengledere lenger opp i kjeden blir tatt.

Men selv om det ikke er snakk om annet enn tilfeldig eller eksperimenterende bruk av illegale narko- tika hos mange ungdommer, vil mangel på reaksjon signalisere at narkotikaforbudet ikke blir tatt alvorlig av samfunnet. Dersom forbudet mot innehav og bruk av narkotika skal tas alvorlig, må målet være at hvor det blir avdekket narkotikabruk, må atfer- den endres til rusfrihet. For de unges vedkommende må reaksjonen være betinget påtaleunnlatelse med inngåelse av ruskontrakt og ruskontroll, som en kombinert straffegjennomføring og samarbeid om helsehjelp og oppfølging.

EKSPERIMENTERENDE BRUKERE OG REKREASJONSBRUKERE OVER 18 ÅR 

For andre over 18 år som bruker eller innehar il-egale narkotika innenfor terskelverdien bør normalreaksjonen ifølge Rushåndhevingsutvalget være bot. FMR mener bot har liten forebyggende virkning i de fleste tilfeller, og anbefaler også at narkotikabrukere i denne kategorien i tillegg til bot bør forplikte seg til rusfrihet i en prøvetid, og ved gjen- takelse en ruskontrakt etter mønster av tiltakene for de helt unge. 

Leilighetsbrukere eller tilfeldige brukere, begår også narkotikalovbrudd. Dette er personer som kan være mer eller mindre rusavhengige, og hvor narkotikabruken ofte foregår i sosiale sammenhenger, som fester, restaurantbesøk, eller i private sammenhenger. I tillegg til cannabis, er også kokain og amfetamin blant de foretrukne stoffene. I tillegg til de nevnte situasjonene ser vi også at enkelte konsumerer illegale stoffer når de er alene. Disse brukssitua- sjonene blir i liten grad overvåket av politiet. 

NARKOTIKA I UTELIVET 

Selv om rusmiddelbruken foregår «kontrollert», f.eks. i helgene, er den like fullt et lovbrudd. Slike lovbrudd kan også ha store konsekvenser, fordi narkotikabruk i utelivet innebærer farer både for den enkelte og for andre i form av sikkerhetsfare knyttet til vold, overgrep eller ulykker i akutt rus eller ettervirkningen av slik rus for folk i yrkeslivet med yrker som sjåfører, piloter, kirurger og annet helsepersonell, eller folk som tar bilen hjem etter restaurantbesøket. 

Den samfunnsinstans, som mest nærliggende kan avdekke slike lovbrudd, er politiet. Tatt i betraktning den akutte negative effekt som tilfeldig eller langvarig illegal narkotikabruk kan medføre, både for den enkelte og for omgivelsene, finner FMR at det er forholdsmessig at politiet tar initiativ til å opprette en ruskontrakt med den aktuelle brukeren og deretter rapporterer lovbruddet til rusrådgivningsenheten for videre oppfølging. 

Rusrådgivningsenheten må koordinere tiltakene overfor den enkelte person som blir henvist. Forutsetningen må være at den illegale rusmiddelbru- ken opphører. Samarbeid med, og gode kommunikasjonsforhold mellom politiet og helsetjenestene må være en forutsetning for at tiltakene skal være effektive. Eventuelle taushetspliktsproblemer må avklares.

SPYTTPRØVER

Hvis politiet skal kunne kontrollere ulovlig rusbruk og omsetning på utesteder, på fester og på festiva- ler, må de også ha verktøy for å kunne avdekke og følge opp. Spyttprøver er en egnet metode, og indikasjoner på illegal rusmiddelbruk, bør kunne følges opp for å sikre bevis, for å kunne visitere og beslaglegge stoff, og i verste fall for å kunne ta en blod- eller urinprøve. 

Spyttprøver har en stund vært et foretrukket verktøy i trafikksikkerhetsarbeidet, og FMR mener det kan være til like god hjelp ved avdekking av illegal rusmiddelbruk. Rushåndhevingsutvalget nevner at lesning av personer gjennom avdekkingsmetoden «Tegn og symptomer» kan brukes for å indikere om en person er påvirket eller ikke. Etter vår mening er denne metoden både mer usikker og mer omstendelig enn spyttprøver. Den krever frivillighet fra den som skal «leses» og kompetanse og erfaring fra den som skal gjøre lesningen. 

RUSPOLITIKK 

Vi anbefaler at spyttprøver blir standard metode ved avdekking fra politiets side. Disse prøvene er så lite inngripende at de ikke bør inngå i en uforholdsmessighetsdiskusjon hvor vedkommende kan nekte å gjennomføre prøven. 

DOPINGLOVBRUDD 

Rushåndhevingsutvalget foreslår å senke strafferammen for befatning med dopingmidler til eget bruk, ved at fengselsstraff blir fjernet. Vi ser imidlertid ikke begrunnelsen for dette. 

Det er dokumentert at presset blant unge for å bruke dopingmidler, for å øke muskelvolum og evne til å trene hardere er utbredt også blant vanlige unge. Dette går ut over brukernes helse og psyke. 

En fjerning av fengselsstraff som en del av strafferammen vil bli oppfattet som at dopingbruk er mindre alvorlig enn bruk av rusmidler. I tillegg brukes do- pingmidler også i stor grad blant rusmisbrukere. 

Vi mener oppmøte for rusrådgivningsenheten også må være et vilkår for betinget påtaleunnlatelse for dopingbrukere, og at det må kunne pålegges særvilkår om dopingprøver for å kontrollere at dopingbruken opphører. 

Med vennlig hilsen FMR: Fellesskap – Menneskeverd – Rusfrihet 
Magne Richardsen 
Daglig leder 

REFERANSE-ARTIKLER PÅ FMR.NO

XXXXXXXXXXXXXXX