Abonner
Du kan følge meg på Twitter her:
www.twitter.com/kreinas
Du finner Forbundet Mot Rusgifts nettsted her:
www.fmr.no
Tidsskriftet Mot Rusgift finner du i fulltekst her:
www.fmr.no/mr
Du kan kontakte meg på e-post:
kreinas@online.no
Pragmatisme og forbud
Klassekampen legger ikke debattinnlegg ut på nettet. Derfor gjengir jeg innlegget jeg hadde i dagens avis her på bloggen.
Pragmatisme og forbud
Av Knut T. Reinås
Leder i Forbundet Mot Rusgift
Bjørn Louis Hjertnes og Aino Lundberg (BH/AL) fortsetter sin krig mot narkotika-retorikk i Klassekampen 15.juli. Siden midt på 60-tallet og fram til i dag er det bygd opp et stort behandlingsapparat for å hjelpe narkotikaavhengige både i offentlig og privat regi.. Det er bygd opp oppsøkende tjenester, lavterskeltiltak i kommunene, og flere hjelpeorganisasjoner tilbyr sin hjelp både på gata og i oppfølging. Dette passer ikke inn i war on drugs-scenariet.
Men vi i Forbundet Mot Rusgift er enige med dere i at vi ønsker et bedre liv til dem som har det verst. Siden BH/AL spesielt har trukket fram heroinforskrivning, og i samme åndedrag tar forskeren David Nutt til inntekt for sitt syn, la oss se hva Nutt faktisk sier om heronforskrivning:
”Kjernefordelen med heroinforskrivning er at det er det den avhengige virkelig ønsker å ta, så de vil ikke selge forsyningen sin for å kjøpe gaterusgifter, og de vil være høyt motivert for å fortsette behandlingen. Hovedulempen er at brukerne vil fortsette å injisere, og at ruseffekten taper seg så fort at de vil fortsette å tilbringe en stor del av sin tid enten ruset eller i venting på sitt neste skudd. De trenger ikke lenger å stjele for å finansiere sin avhengighet, og har mindre risiko for overdose, og vil ikke bli arrestert for innehav, men andre kaotiske aspekter av deres livsstil er det mindre sannsynlig at vil bli forbedret”(Drugs without the hot air).
Når vi da i tillegg tar med at de mest utkjørte heroinavhengige ikke makter å tilpasse seg et heroinforskrivningsregime, og derfor er utelukket fra slike programmer i for eksempel Danmark og Nederland, så forstår vi at heroinforskrivning ikke er noe sesam sesam i avhengighetsbehandling.
BH/AL snakker om heroin på resept. Heroin utdeles ikke på apoteket etter framvisning av resept i noe land.. Til det er heroin alt for farlig. Der hvor disse programmene foregår, må den heroinavhengige møte opp i særlige poliklinikker, bemannet med helsepersonell, og innta heroinet på stedet. Det er derfor fastslått at heroinutdeling faller langt dyrere enn alle andre former for substitusjonsbehandling, uten at man kan påvise spesielt viktige fordeler framfor de medikamenter som i dag brukes.
Så vidt jeg kan se, har verken Øyvind Hansen eller jeg skrevet ”at liv i stadig fornedrelse, fengsling og bøtelegging virker forebyggende eller skaper motivasjon til å ville leve rusfrie liv”. Vi har heller ikke skrevet: ”Et ja til heroinutdeling er lik et nei til øvrige behandlingstilbud”. Dette er stråmannsargumentasjon.
Vi i FMR syns vi er ganske pragmatiske når vi ikke bare foreslår tiltak for å forbedre situasjonen for dem som har det verst, men også ønsker å forebygge at stadig nye unge trekkes inn i narkotikaforbruk og misære. Derfor støtter vi også et fortsatt forbud mot narkotika. Vårt narkotikapolitiske program kan leses her: http://fmr.no/narkotikapolitisk-program-for-forbundet-mot-rusgift.4939296-9435.html
Overdosedødsfall og narkotikabekjempelse.
Bjørn Louis Hjertnes og Aino Lundberg (H/L) skriver 4. juli på vegne av Kirkens Bymisjon at de ønsker en avkriminalisering av narkotikabruk og statlig salg av heroin. Da Klassekampen ikke legger ut debattartikler på nettet, legger jeg innlegget ut her.
De påstår at Norges høye tall for overdosedødelighet delvis skyldes ”en uheldig sammenkobling av helse og juss.” De hevder også at jussen står i veien for skadereduserende tiltak. Synspunktene er ikke begrunnet.
Avkriminalisering: Straffeutmålingene for brudd på narkotikalovgivningen er i de siste årene blitt stadig mildere. Riksadvokaten har uttalt at dersom de skal bli enda mildere, må vi få en full legalisering. Er det det H/L ønsker?
Statlig heroinsalg: Jeg går ut fra at H/L mener heroinforskrivning til heroinavhengige. Dette vil ikke ha den virkning på overdosestatistikken som både H/L og undertegnede ønsker seg. Heroin forårsaker ikke mer enn ca. 30 prosent av dødsfallene. De øvrige skyldes andre opioider/medikamenter. Heroinforskrivning bør heller ikke tilbys heroinavhengige fordi:
- Heroin er et korttidsvirkende preparat – tre-fire injeksjoner pr. døgn er nødvendig for å holde abstinensene unna –mens LAR-preparatene (metadon/buprenorfin) vanligvis gis en gang daglig, eller til og med en gang annenhver dag. Med heroinforskrivning blir i alle fall pasientene/klientene heltids avhengige av hjelpeapparatet.
- Heroin er det eneste substitusjonspreparatet som fortrinnsvis injiseres. Injeksjon er den mest risikable inntaksmåten.
- I de landene som har prøvd, har det vist seg at man ikke når de hardest rammede gruppene, fordi de ikke kan greie å tilpasse seg et regime som er nødvendig ved heroinutdeling.
- Det er ikke vist at heroin gir bedre resultater enn de LAR-preparater man allerede har på de fleste måleparametre. Dødeligheten er for eksempel ikke signifikant forskjellig.
Sammenkobling av helse og juss: H/L synes å mene at narkotikabruk ikke lenger skal være forbudt og straffbart, med henvisning til ”politiets fortsatte jag og fengsling av narkotikabrukere”. Narkotikabrukere blir aldri fengslet, med mindre de også har begått andre lovbrudd enn å bruke narkotika. Men forbudet/straffbarheten gir politiet en mulighet til å gripe inn tidlig i en stoffbrukerkarriere, en mulighet som ingen andre hjelpeinstanser har. Nettopp koblingen jus/helse har bidratt til å få mange narkotikabrukere i en tidlig fase over i behandling, eller ut av et begynnende narkotikaproblem, ved hjelp av for eksempel påtaleunnlatelse på vilkår, noe politiet i større og større utstrekning benytter seg av.
”Krigen mot narkotika”: H/L hevder at ”krigen mot narkotika har hatt store menneskelige kostnader”. I Norge har det ikke vært ført noen ”krig”. Tvert i mot har tiltakene mot narkotika vært flere målestokker for små. Og da tenker jeg ikke på strafferettstiltakene, men på både forebyggingsarbeid , behandlingsinnsats og oppfølging i kommunene. Det H/L glemmer er at bruk av narkotika i seg selv er skadelig og ofte dødelig.
Knut T. Reinås
Leder i Forbundet Mot Rusgift
Nei til legalisering av hasj
Under parolen ”Kamp mot økte rusgiftskader – Nei til legalisering av hasj!” demonstrerer rusgiftmotstandere 1. mai mot den bagatellisering av spesielt hasj, men også andre narkotika, som har forekommet i legaliseringsdebatten de siste årene. Dette er i samsvar med det syn som også kom fram i Regjeringens stortingsmelding om alkohol- narkotika- og dopingpolitikk sist sommer, og som igjen ble bekreftet i stortingsbehandlingen.
Et skadelig stoff
Utgangspunktet for forbudet er at cannabis (hasj og marihuana) er et skadelig stoff som det fra et folkehelsesynspunkt er ønskelig at færrest mulig – helst ingen – befatter seg med. Psykiske problemer, avhengighet og passivisering har vært beskrevet som noen av skadene. Noen har forsøkt å problematisere dette utgangspunktet ved å peke på at for eksempel alkohol i Norge i dag forårsaker langt større skader enn cannabis. Dette er riktig, i den forstand at 90 prosent av den voksne befolkningen er brukere av det legale stoffet alkohol, mens bare 15 prosent voksne over 15 år noen gang har brukt cannabis, og andelen som har brukt det siste år er 3,8 prosent (2009). Mens alkoholen når alle sårbare befolkningsgrupper, når cannabis foreløpig bare en mindre del av befolkningen. Vi må gå ut fra at om utbredelsen av cannabisbruk skulle øke, vil også skadeomfanget øke. Det interessante her er ikke om alkohol eller cannabis er farligst eller mest risikabelt, individuelt sett, men om det fra et folkehelsesynspunkt er ønskelig med økte skader fra cannabis, i tillegg til de skadene vi allerede påføres av alkohol. Slike økte skader vil sannsynligvis oppstå dersom forbudet skulle bli opphevet og forbruket av cannabis av den grunn skulle øke.
Alkohol eller hasj?
Noen tror at vi står overfor et valg mellom alkohol og cannabis. For enkelte kan det kanskje være mulig å gjøre et valg av cannabis istedenfor alkohol, men forskning viser at de fleste brukere av cannabis også er brukere av alkohol, og at de fleste situasjoner hvor cannabis brukes også kombineres med bruk av alkohol. Dersom cannabisbruken skulle øke, må vi derfor regne med å få økte cannabisskader i tillegg til de alkoholskader vi allerede har.
Heldigvis ser cannabisbruken blant unge ut til å ha gått sterkt ned det siste tiåret, og norske 15-16-åringer bruker minst cannabis i hele Europa. Et forbud alene løser naturligvis ikke alle problemer, men det kan bidra til at cannabis oppfattes som skadelig, det kan bidra til mindre sosial akseptering, det kan bidra til lavere tilgjengelighet og høyere pris, noe som alt sammen bidrar til at forbruket holdes nede.
Vil forbruket øke?
Har vi så noen indikasjon på at forbruket ville øke dersom cannabis ble legalisert? En vanlig økonomisk antagelse er at det er samsvar mellom tilgjengelighet og forbruk. Øker tilgjengeligheten, øker forbruket. Flere forskere er enige om at en legalisering ville redusere prisen på cannabis, med en forbruksøkning som resultat. Annen forskning har vist at legale stoffer, som alkohol og tobakk, er mer tilgjengelige enn illegale, også blant mindreårige. I Norge må vi gå ut fra at pappas barskap og foreldres tobakksforsyninger gjør det forholdsvis lett for unge å få tak i alkohol og tobakk. Juventes ølkjøpsaksjoner har vist at også mange dagligvareforretninger selger øl til mindreårige. Totalt sett må vi altså gå ut fra at en legalisering vil øke tilgjengeligheten, og dermed forbruket.
Heldigvis er det ingen vestlige land som ennå har legalisert cannabis, selv om det er uklart hva det blir til i statene Washington og Colorado i USA. Men i noen land har man forsøkt seg med en større eller mindre grad av avkriminalisering, som kan ha hatt problematisk betydning for forbruket. I Nederland førte innføringen av salg av cannabis fra coffeeshops på 80-tallet til en økning i forbruket som man ikke så tilsvarende i andre land. I Portugal økte utbredelsen av cannabis med ca. 40 prosent blant unge voksne (15-34 år) fra 2001, det året man avkriminaliserte bruk av all narkotika, og til 2007, mens det i de fleste andre europeiske land var en nedgang.
Men hva med problembrukerne?
Men hva så med dem som til tross for forbudet prøver cannabis, eller som blir regelmessige brukere? Skal det sees på som et strafferettslig eller et sosial- og helsepolitisk problem? Det vi kan slå fast er at et cannabisproblem ikke nødvendigvis utvikler seg fra en dag til neste. Men over tid går den tilfeldige bruken over til regelmessig bruk for mange av brukerne, og etter hvert ender det ofte med avhengighet og/eller psykiske problemer, eller generell sløvhet. Det kan ta lang tid før brukeren innser at han/hun har et problem. Den ulovlige hasjrøykingen vil pågå, brukeren vil påvirke kamerater og andre omgivelser til å akseptere bruken, han/hun vil kanskje selv delta i salg eller omsetning. I denne tiden vil motivasjonen for endring være lav, og helse- og sosialtjenesten vil på egen hånd ha små muligheter til å få til en endring. Men at innehav og bruk av cannabis oppfattes som kriminelt og straffbart kan gi politi og andre hjelpeinstanser et redskap for å sette inn tidlige tiltak overfor grupper eller enkeltpersoner i risikosonen, med sikte på å forhindre et brudd med vedkommendes nettverk og sosiale miljø, før avviket er så markant at en gjenforening/tilbakeføring blir vanskelig. Påtaleunnlatelse på vilkår og betingede dommer med vilkår om å holde seg borte fra cannabis og andre narkotika, kan bidra til å stoppe en uheldig rusgiftkarriere i starten.
Også personer med en utviklet cannabisavhengighet, men med lav behandlingsmotivasjon, kan gjennom ordninger som alternativ soning, narkotikaprogram med domstolskontroll og tilsvarende komme inn i et behandlings- og rehabiliteringsopplegg som de ellers ikke ville ha deltatt i eller snarlig droppet ut fra. Forbudet mot innehav og bruk av narkotika behøver altså ikke nødvendigvis å føre til at flest mulig blir fengslet, men skaper grunnlag for et samarbeid mellom sosiale instanser, helsevesen og politi om å hjelpe cannabisproblematikere.
Forbundet Mot Rusgift har lenge hevdet et helhetssyn på narkotika, hvor helse- og sosialpolitisk innsats må gå hånd i hånd med strafferettslige tiltak. Det finnes heller ikke eksempler på moderne samfunn som ikke har koblet strafferettslige tiltak til narkotikaproblemet på ett eller annet nivå. I Norge mener vi de strafferettslige tiltakene kan brukes for å forhindre uheldig karriereutvikling og bidra til gjennomføring av behandlings- og rehabiliteringstiltak. Og forskning viser at jo større gjennomføringsgrad i behandling – dess bedre behandlingsresultat.
Oppsummeringsvis finnes det ingen type narkotikapolitikk som kan ”løse” narkotikaproblemet, som cannabis er en del av. Men et forbud, som blir tatt alvorlig av befolkningen og håndhevet, er sannsynligvis den tilnærmingen som kan holde skadene nede på et lavest mulig nivå. FMRs narkotikapolitiske program kan leses her:
Du kan lese hele NRKP3 Dokumentars reportasje om cannabis her:
Uten argumenter for heroinrøyking
Da Dagbladet ikke legger ut debattinnlegg, presenterer jeg dagens innlegg her.
Heroinrøyking er den saken vi diskuterer. Jeg har gitt noen gode grunner til at et slikt tiltak ikke vil virke, og i tillegg ha negative bivirkninger:
Heroinrøyking er den saken vi diskuterer. Jeg har gitt noen gode grunner til at et slikt tiltak ikke vil virke, og i tillegg ha negative bivirkninger:
Bare 30 prosent av overdosedødsfallene skyldes heroin. Det er vanskelig å få injiserende opiatbrukere til å gå over til røyking, bl.a. fordi det krever tre ganger så mye heroin for å få tilnærmet samme virkning. Heroinrøyking innebærer i seg selv overdosefare, fare for lungekreft, lungeproblemer, og avhengighetsutvikling. I tillegg vil en tillatelse til heroinrøyking ytterligere undergrave forbudet mot innehav og bruk av heroin.
Jeg har etterlyst noen saklige argumenter for hva en tillatelse til heroinrøyking skal være godt for. Anlov Peter Mathiesen svarer i Dagbladet 13. mars ikke på noe av dette. I stedet benytter han anledningen til å stigmatisere meningsmotstandere som ”moralister”, ”fundamentalister”, og ”sterke krefter innen rusomsorgen som motsetter seg visse former for nytenkning”. Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen og Blå Kors kan sikkert svare for seg selv. Vi i Forbundet Mot Rusgift er først og fremst en forebyggingsorganisasjon, og har således ikke noen andel i den ”rusomsorgen” som Mathiesen forakter. Men vi bygger faktisk våre standpunkter på forskning og erfaringsbasert kunnskap, og mener vi fritt bør kunne hevde dem uten å bli beskyldt for moralisme og det som verre er.
Mathiesen, derimot, nekter å diskutere saken, skyver de hardest rammede stoffbrukernes elendighet foran seg, og moraliserer over alle som ikke er enige med ham. Gjennom sin redaktørposisjon i =Oslo har han stor innflytelse og velvilje, og er en av narkotikafeltets maktfigurer, med stor gjenklang langt inn i maktens korridorer. Han håper at om han bare roper høyt nok og snakker ned sine meningsmotstandere, så behøver han ikke å argumentere saklig, for eksempel for heroinrøyking.
Moralisme som tilslører
Siden Dagbladet ikke har lagt ut på nett mitt svarinnlegg, publiserer jeg det her.
Moralisme-beskyldninger er den laveste formen for moralisering. Anlov Peter Mathiesens innlegg i Dagbladet den 8.mars vedr. helseministerens forslag om heroinrøyking er et eksempel på det.
Moralisme-beskyldninger er den laveste formen for moralisering. Anlov Peter Mathiesens innlegg i Dagbladet den 8.mars vedr. helseministerens forslag om heroinrøyking er et eksempel på det.
Det er oppsiktsvekkende at det går an å skrive et helt debattinnlegg uten et eneste argument for det synspunktet Mathiesen står for.
Både Mathiesen, Gahr Støre og undertegnede er sikkert enige om at det er viktig å redusere overdosedødsfallene. Her er en nullvisjon på sin plass. Men vi er uenige om hvorvidt heroinrøyking er et egnet virkemiddel i den sammenhengen.
”Vår sønn døde av hjertestans etter ti måneder som rusfri etter heroinrøyking ca to år”, skriver en mor. Selv om det er erkjent at heroinrøyking er mindre overdosefarlig enn injeksjoner, er det ikke ufarlig. Lungekreft og lungeproblemer er en fare hos hyppige heroinrøykere, i tillegg til faren for overdoser. Avhengighetsutvikling er også en sikker konsekvens. Heroinrøyking er på ingen måte en helsefremmende aktivitet.
Det er svært vanskelig å få en injiserende stoffbruker til å gå over til røyking, fordi røyking krever 3 ganger mer heroin pr. dose for å få tilnærmet samme effekt. Derfor er det som regel sånn at folk som røyker heroin, og dem er det noen av, etter hvert går over til å injisere, for å få mest mulig kick for penga, mens det er svært sjelden at noen går motsatt vei.
En viktig innvending er også at tiltaket bare i liten grad når den aktuelle målgruppen, nemlig de som i løpet av et år dør av overdoser. I 2011 skyldtes bare 30 prosent av dødsfallene inntak av heroin, mens 42 prosent skyldtes inntak av andre opioider Etter hvert må en også begynne å bekymre seg om andre stoffer. Senest i løpet av de siste dager er tre mennesker omkommet i Grenlandsdistriket p.g.a. overdoser av et GHB-liknende stoff.
Dersom disse innvendingene er ”moralisme”, bør Mathiesen i stedet kunne legge fram noen saklige argumenter for hvorfor heroinrøyking er ønskelig.
Du kan lese Mathiesens innlegg den 8. mars i Dagbladet