Hvem har bruk for vår solidaritet?

Hvem har bruk for vår solidaritet?

Av Knut T. Reinås, leder i Forbundet Mot Rusgift.

Helge Waal hadde en kronikk i Klassekampen 22. oktober, hvor han påpeker at norsk narkotikapolitikk i det store og hele har vært en suksess, og at hjelpetiltakene er bygd på solidaritet med de svakeste, de som bl.a. rammes av narkotikaavhengighet. Dette får Nicolay B. Johansen til å reagere over to sider den 27. oktober.

Hele hans innlegg er fullt av velkjente argumenter fra legaliseringsbevegelsen, ispedd noen historiske unøyaktigheter, som f.eks. at «edruskapsorganisasjonene på 1800-tallet kunne være nådeløse mot drukkenbolter». Som kjent ble stifteren av Det Norske Totalavholdsselskap, Asbjørn Kloster båret til graven av takknemlige tørrlagte «drukkenbolter». Og det var de samme, «nådeløse» organisasjonene som tok initiativ til de første behandlingstiltakene for alkoholavhengige.

Fra kriminologien vet vi at allmenprevensjon virker dårlig overfor lovbrudd som begås i affekt, men at den etter all sannsynlighet virker overfor lovbrudd som enhver kunne tenkes å begå, f.eks. butikktyveri. Bruk av narkotika er et lovbrudd som enhver ungdom kan tenkes å begå. Men her virker allmennprevensjonen. Norge er ett av verdens rikeste land, og burde ha et brukspotensiale for narkotika minst på linje med USA, men en slik narkotikabruk har vi ikke. Hvorfor?. Kanskje vi har gjort noe riktig, og hvorfor endre på det? USA har nå en overdosedødelighet som er 5 ganger høyere enn Norges, i tillegg til langt høyere bruksfrekvens. Norge har den laveste cannabisbruken blant ungdom i Europa. Hvorfor skal vi da endre et regime som ser ut til å virke?

90 prosent av narkotikabrukerne har ikke bruk for den solidariteten Johansen påberoper seg. De er ikke avhengige og har ikke hjelpebehov. Men de bidrar til stoffspredning og sosial akseptering for stoffbruk i miljøet rundt seg. Det eneste som kan stoppe dem, er et narkotikaforbud og håndheving av dette.

Og hva med påstanden at «strafferegimet blokkerer for å hjelpe den gruppen som alle viser omsorg for»? Alle disse har rett til pasientstatus, og kan få gratis behandling i spesialisthelsetjenesten.  Drop-out-prosenten fra behandlingsinstitusjoner er imidlertid stor, noe som gjør at mange snart står i behandlingskø igjen. Men det er ikke vår manglende solidaritet som hindrer dem i å fullføre behandlingen, men deres egen stoffavhengighet, eventuelt godt hjulpet av gamle narkovenner når de skrives ut. Imidlertid kan samfunnet heller ikke akseptere andre lovbrudd som også disse begår, slike som innbrudd, simple tyverier, nasking fra butikker, innbrudd i biler, omsetning av tyvegods og ulike voldsepisoder. Dette er grunnlaget for at mange stoffbrukere også havner i fengsel, ikke bare omsetning av stoff for å finansiere egen bruk.

Legaliseringsbevegelsen må slutte å skyve de tunge stoffavhengige foran seg. En legalisering vil ikke gjøre deres situasjon bedre. Men stoffbruken vil øke, og nye, sårbare grupper vil bli eksponert. Er det dette Johansen vil?