Tips en venn
Skriv ut
Abonner
Du kan følge meg på Twitter her:
www.twitter.com/kreinas
Du finner Forbundet Mot Rusgifts nettsted her:
www.fmr.no
Tidsskriftet Mot Rusgift finner du i fulltekst her:
www.fmr.no/mr
Du kan kontakte meg på e-post:
kreinas@online.no
Kronikk i Klassekampen 16. august 2010.
Narkotika og straffbarhet.
Denne artikkelen er trykket som kronikk i Klassekampen med tittelen "Straff er nødvendig".
Da Klassekampen bare sjelden legger kronikker ut på nettet, legger jeg den isteden ut her på bloggen min. Den trenger også fornyelse.
Da Klassekampen bare sjelden legger kronikker ut på nettet, legger jeg den isteden ut her på bloggen min. Den trenger også fornyelse.
I kronikken ”Narkotika og straff” (Klassekampen 11/8) fremmer David C. Vogt synspunkter som oppsummert innebærer at han vil avkriminalisere bruk og innehav av narkotika. Dette skal ikke rammes av straffebestemmelser, og de stoffbrukere som er blitt avhengige skal håndteres av helsevesenet, og ikke av politiet og kriminalomsorgen. Han mener imidlertid straff fortsatt skal ramme smugling og salg av narkotika. Dette samsvarer også med underliggende tanker i Stoltenbergutvalgets rapport.
Effekten av straff
Jeg mener, i likhet med Vogt, at innførsel og omsetning av store partier narkotika er meget straffeverdig. Når det gjelder innførsel og omsetning av store partier opiater, skulle de høye dødsratene vi har hatt i Norge siden 90-tallet tale sitt tydelige språk om denne trafikkens straffverdighet. Import og omsetning av store mengder narkotika er alvorlige forbrytelser, og de bør prinsipielt straffes hardt. En slik politikk bidrar til å begrense mengden stoff som er i omsetning, narkotikaprisene blir tilsvarende høye og forbruket av narkotika holder seg lavt, eller i alle fall lavere.
Det er imidlertid vanskelig å følge Vogt når han mener at straffetrusselen ikke har noen effekt for brukere på gateplan. Norge har siden 60-tallet greid å holde utbredelsen av narkotikabruk nede på et lavere nivå enn i de fleste andre sammenlignbare land. De høye strafferammene vi har i Norge for narkotikalovbrudd er utvilsomt et viktig signal om at det norske samfunnet ser alvorlig på enhver befatning med illegale rusgifter. Signaleffekten av en avkriminalisering vil være at befatning med narkotika ikke er så klanderverdig som samfunnet en gang mente.
De store ”haiene”
Tankegangen bak vedtaket om de høye strafferammene for de mest alvorlige narkotikalovbruddene i 1984 var sannsynligvis at det er de store ”haiene” som er årsaken til narkotikaproblemet, og at disse må tas hardt. Imidlertid vil enhver bakmann som blir tatt, straks bli erstattet av en ny, fordi et lukrativt marked fortsatt er tilstede. Slik sett vil en strafferettslig strategi som bare går ut på å ramme bakmenn, være feilaktig. Den vil også være feilaktig med tanke på den helt sentrale rolle som stoffbrukere på grunnplanet spiller når det gjelder å rekruttere bekjente, venner og ukjente inn i stoffeksperimentering og stoffbruk og å lange stoffer på gateplan. Så lenge denne virksomheten får foregå uforstyrret, vil narkotikamarkedet og etterspørselen bestå, nyrekrutteringen fortsette og problemet øke. Jeg er derfor opptatt av at også innehav og bruk av narkotika i liten skala skal møtes med en reaksjon, og at strafferammene for mindre alvorlige narkotikalovbrudd skal være som i dag.
Offerløs kriminalitet?
Vogt går inn for en avkriminalisering av innehav og bruk fordi en kriminalisering etter hans mening først og fremst skal ha til hensikt å forhindre skader som rammer andre enn gjerningspersonene selv, mens de direkte skadevirkningene ved bruk av narkotika utelukkende rammer brukerne.
Dette er en undervurdering av de skader som en avhengighetsutvikling hos en enkeltperson påfører kjernefamilien, vedkommende persons sosiale miljø, samfunnets økonomi og den generelle trygghet og fred. Narkotikabruk og narkotikakriminalitet er absolutt ikke ”offerløs kriminalitet”. Jeg mener samfunnets behov for beskyttelse mot en akselererende narkotikatrafikk, medfølgende sosiale problemer, kriminalitet og utrygghet absolutt må være de viktigste grunnene til en fortsatt kriminalisering av narkotika.
Norge har siden 1984 høyere strafferammer for narkotikalovbrudd enn våre naboland, men straffeutmålingen er blitt stadig mildere. Der brudd på Legemiddelloven er hovedlovbrudd, avgjøres 90 prosent av sakene med forelegg, i tillegg til at en liten, men økende andel avgjøres med betinget påtaleunnlatelse. Der brudd på proffparagrafen i Straffeloven er hovedlovbrudd og strafferammen inntil 2 år, avgjøres 60 prosent av sakene med forelegg. I tillegg er det i lov bestemt at heroinbrukere har lov til å ha en dose heroin på seg, dersom de er registrerte sprøyteromsbrukere. Dette skjer foreløpig bare i Oslo. Riksadvokaten hevet for to år siden grensen for påtale for innehav av cannabis til 15 gram. Det innebærer at innehav av mindre kvanta enn dette straffes med en bot. Det kan ikke være tvil om at samfunnet ser atskillig mildere på narkotikalovbrudd i dag enn for 30 år siden. Når det likevel er skjedd en økning i antall straffede, henger dette sammen med det økte omfanget av narkotikaomsetning og bruk ute i samfunnet, og ikke med noen strengere narkotikapolitikk.
Behandling istedenfor straff
Vogt mener de narkotikapolitiske reaksjonene bør flyttes fra justis- til helsesektoren. Vi i FMR har ved mange anledninger pekt på at strafferettslig reaksjon overfor langtkomne stoffavhengige først og fremst bør være soning i institusjon, med sikte på å komme ut av avhengighetsforholdet og over i en rehabiliterende tilværelse. Denne muligheten svekkes dersom kriminaliseringen opphører. Men hovedbegrunnelsen for en kriminalisering av stoffbruk er at en ønsker å forebygge enhver eksperimentering, bruk og omsetning med illegale stoffer. Da må loven gi det sterke signalet som en kriminalisering innebærer.
Det kan også hevdes at kriminalisering gir politi og andre hjelpeinstanser et redskap for å sette inn tiltak overfor grupper eller enkeltpersoner i risikosonen, med sikte på å forhindre et brudd med vedkommendes nettverk og sosiale miljø, før avviket er så markant at en gjenforening/tilbakeføring blir vanskelig.
Alle er enige om at narkotikabruk ikke er positivt, og at en økning av utbredelsen ikke er ønskelig, spesielt av hensyn til de store sårbare gruppene som i dag i større grad enn andre får problemer med narkotika. Ved en alminnelig akseptering av narkotikabruk vil mange flere være i faresonen. Derfor bør vi fortsatt ha et forbud mot innehav og bruk av narkotika.