Partienes rusgiftpolitikk: Det Norske Arbeiderparti - DNA

Det norske arbeiderparti - DNA

Arbeiderpartiet er det toneangivende av regjeringspartiene, og partiet har hatt helseministeren de siste åtte årene. Hva DNA bestemmer seg for, vil derfor ha stor betydning for rusgiftpolitikken også framover, dersom den rødgrønne regjeringen fortsetter.

Partiet har en rusgiftpolitisk linje, hvor alkohol- og narkotikaproblemer blir sett under ett. Jeg har analysert partiprogrammet på dette området etter hvilken generell rusgifttilnærming det har, og hvordan det stiller seg til kontrollpolitikk, forebygging, behandling og rehabilitering, rusgiftforskning og internasjonal rusgiftpolitikk. Det er naturligvis umulig i et partiprogram å dekke hele rusgiftpolitikken i detalj. På samme måte vil det også være umulig å kommentere alle de programpunktene som kanskje burde vært med, men som ikke er det. Denne gjennomgangen vil derfor først og fremst konsentrere seg om å gjennomgå det partiet faktisk skriver og programforplikter seg til. Samtidig vil omfanget og detaljrikdommen, eller mangel på samme si noe om hvor viktig rusgiftfeltet er i partiets politikk.

Generell rusgifttilnærming

Omtalen av rusgiftområdet finnes i DNAs program under hovedkapittelet ”Velferdssamfunnet”. Partiet har et eget underkapittel om ”En mobilisering for folkehelse og forebygging” hvor nødvendigheten av forebygging etter en folkehelsemodell tas opp. Jeg syns det er viktig at partiet framhever folkehelsemodellen når det gjelder å forebygge ”en epidemi” av livsstilssykdommer. Av disse sykdommene nevnes hjertelidelser, diabetes, kreft, lungesykdommer og psykiske lidelser. Det er imidlertid skuffende at ikke alkoholproblemer nevnes i samme åndedrett. Disse kan reduseres betydelig ved en folkehelsetilnærming.

Vi finner imidlertid et eget underkapittel, ”Rus – forebygging og behandling” hvor DNAs innsats på rusgiftområdet blir beskrevet. Å ha et slikt kapittel er positivt hvis det kan bidra til økt fokus på rusgiftområdet. Men alkohol- og narkotikafeltet er også en integrert del av vår sosiale, kulturelle og helsemessige virkelighet, og det hadde ikke vært noe i veien for å nevne spesielt alkoholfeltet både innen kriminalomsorg, kultur, frivillighet, utdanning og forskning osv.

I underkapittelet ”Rus – forebygging og behandling”, gis det en innledende sammenfatning av partiets rusgiftpolitikk:

”Arbeiderpartiet vil ha en ruspolitikk som forebygger rusmisbruk og som gir god hjelp og behandling til de som utvikler en avhengighet. Derfor vil Arbeiderpartiet føre en politikk som begrenser tilgangen til rusmidler, og der gode nasjonale løsninger som vinmonopol, en god skjenkepolitikk og en klar avgrensning mot legalisering av narkotika er viktige bærebjelker.”

Kommentar:
Jeg er fornøyd med at partiet understreker behovet for å begrense tilgangen til rusgifter, og regner med at det også gjelder alkohol. De tre bærebjelkene, Vinmonopolet, en god skjenkepolitikk og støtte til fortsatt forbud mot narkotika er viktige understrekninger. Det er imidlertid fortsatt viktig å avklare hva som er ”en god skjenkepolitikk”.

Arbeiderpartiet skriver videre:
”Vi vil bekjempe rusavhengighet uten å bekjempe den rusavhengige. Arbeiderpartiet er opptatt av at mennesker med rusproblemer møtes med likeverd og respekt. Hjelp skal tilbys uten at det stilles krav om rusfrihet, samtidig som rusfrihet må være et mål for de fleste.”

Kommentar: Det burde være unødvendig å si at man ikke vil bekjempe den rusgiftavhengige, like lite som man vil bekjempe pasienter med andre lidelser. Men det er tydelig at det føles et behov for å distansere seg fra tidligere tiders oppfatning av alkohol- og stoffavhengige som moralsk tvilsomme individer.

Jeg er også glad for at partiet understreker at rusgiftfrihet må være et mål for de fleste. Det er imidlertid uklart om dette etter DNAs mening også gjelder de over 7000 opiatavhengige som i dag er i legemiddelassistert rehabilitering – LAR.

Partiet skriver:
”Barn av rusavhengige må få trygge oppvekstvilkår, og pårørende må vies større oppmerksomhet. Tilbudet om hjelp og eventuell behandling til pårørende som har behov for det, må styrkes.”

Kommentar: Jeg er enig i at barna må få større oppmerksomhet og trenger trygge oppvekstvilkår. Men jeg savner en bredere satsning på dette feltet, og en større konkretisering av hva DNA vil gjøre, også når det gjelder tilbud til pårørende.

Arbeiderpartiet skriver: ”Langt de fleste skadene som følger av rus, skyldes bruk av alkohol. Arbeiderpartiet vil ha økt fokus på de negative sidene ved alkoholbruk, ikke minst de negative konsekvensene som rammer pårørende og øvrig tredjepart.”

Kommentar: Dette er en påpekning jeg er glad for at partiet gjør, ikke bare av at alkohol uten konkurranse er det alvorligste rusgiftproblemet, men at det ikke bare rammer den som drikker selv, men svært ofte også personer rundt, enten dette er pårørende, venner, kolleger, eller andre tilfeldig involverte, som medtrafikanter, forbipasserende osv. Det burde kommet enda klarere fram at disse skadene ofte ikke skyldes langvarig storforbruk av alkohol, men den aktuelle alkoholpåvirkningen, fylla, som ofte også forekommer hos ikke-avhengige alkoholbrukere. Jeg legger merke til at partiet her ikke bruker begrepet ”Passiv drikking”, om skader som rammer andre, selv om regjeringen lanserte dette som en viktig begrepsmessig nyvinning da den la fram rusgiftmeldingen ”Se meg” forrige sommer.

Partiet fortsetter: ”Arbeiderpartiet vil ha større åpenhet om alkoholmisbruk og fjerne eventuelle stigma som fører til at mennesker som trenger det, er for flaue til å be om hjelp.”

Kommentar: Jeg er enig i at det finnes et slikt stigma knyttet til alkoholproblemer. Dette kan virke uunngåelig, tatt i betraktning den dobbelthet som alkoholen omfattes med i vårt samfunn. På den ene siden blir alkoholbruk framstilt som positivt og uunnværlig i samværslivet, samtidig som det stilles krav til den enkelte om å kunne håndtere alkoholen problemfritt, og faremomentene blir underkommunisert i massemedia, og også i helsevesenet. Dobbeltheten gjør at også for eksempel helsevesenet viser unnfallenhet når det gjelder å spørre pasientene om deres alkoholvaner, når de presenterer helseproblemer, som ofte viser seg å ha sammenheng med alkoholbruk. Her kunne DNA vært mer offensive med å formulere mål og tiltak. Screening av pasientene hos fastlegen og i den somatiske spesialisthelsetjenesten for forhøyede leverenzymer, kunne for eksempel gitt grunnlag for mange gode samtaler om pasientens alkoholvaner, på et tidspunkt før spesialisert avhengighetsbehandling ble nødvendig.

Partiet skriver videre: ”Rusbehandling er en del av samhandlingsreformen, og Arbeiderpartiet vil bruke samarbeidsavtalene mellom kommuner og helseforetak aktivt, slik at den rusavhengiges behandlingsforløp er planlagt og iverksatt i samarbeid mellom helseforetak og kommune. Dette vil ikke minst ha betydning for ettervernet.”

Kommentar: Jeg går ut fra at partiet vil arbeide for at disse samarbeidsavtalene også skal gjelde mellom kommunene og de private institusjonene som har avtale med de regionale helseforetakene, og som i dag ivaretar en god del av tverrfaglig spesialisert avhengighetsbehandling, TSB.

Partiet skriver: ”Arbeiderpartiets mål er at de økonomiske virkemidlene for rusomsorg i samhandlingsreformen skal på plass så raskt det er praktisk mulig.”

Kommentar: Hva betyr dette? Vil Arbeiderpartiet satse økonomisk på rusgiftfeltet eller ikke? På ett tidspunkt var det en politisk føring at bevilgningene til rusgiftfeltet og psykiatrien skulle øke mer enn til somatikken. Men disse formuleringene i oppdragsbrevene til helseforetakene er blitt borte de siste årene. Resultatet er at rusgiftfeltet de siste årene er blitt sulteforet med bevilgninger, og den økningen man har sett når det gjelder behandlede pasienter, gjenspeiler først og fremst en nedskjæring i normert tid for langtids døgnbehandling og en overgang til i større utstrekning å behandle flere avhengighetspasienter poliklinisk. Det er på tide å spørre om effekten av disse endringene. Antall behandlinger teller ikke – dersom pasienten ikke greier å holde seg rusgiftfri under behandlingen – eller får tilbakefall like etter behandlingens avslutning – som et kombinert resultat av utilstrekkelig behandling og for lite omfattende oppfølging etter behandling. Når partiet skriver at ”de økonomiske virkemidlene skal på plass så raskt det er praktisk mulig”, bør dette bety at det allerede i statsbudsjettet for 2014 bør komme sterke signaler og bevilgninger på dette feltet, både til kommunesektoren og til TSB. Antallet langtids døgnplasser må økes, også LAR-pasienter som trenger det, må få mulighet til institusjonsopphold, og kommunene må få på plass en offensiv oppfølging av den enkelte, både når det gjelder bolig, arbeid/skolegang, fritidsaktiviteter og mulighet til å etablere nye, rusgiftfrie nettverk. Her må også samarbeid med selvhjelpsgrupper og andre frivillige organisasjoner få et løft.

Arbeiderpartiet skriver til slutt i innledningskapittelet: ”Arbeiderpartiet vil ha et kunnskapsbasert rusfelt, der en endrer det som ikke virker og styrker det som virker.”

Kommentar: Hva er et kunnskapsbasert rusgiftfelt? Det er vel bl.a. erkjennelsen av at selv den beste behandling av avhengighetslidelser vil ikke resultere i noen hundre prosent helbredelse. Det er kanskje erkjennelsen av at én behandling ikke er nok, og at mange vil slite med sin rusgiftavhengighet hele livet og trenger stadig nye sjanser. Dersom rusgiftavhengighet oppfattes som en kronisk lidelse, vil det si at behandlings- og oppfølgingsapparatet stadig må stå klart til ny innsats overfor den enkelte når tilbakefallet er et faktum, og at antallet nye måneder eller år med rusgiftfrihet må oppfattes som en seier. En kunnskapsbasert tilnærming til rusgiftfeltet krever også en erkjennelse av at når avhengighetsbehandling er så vanskelig og så dyrt, må vi også gjøre alt vi kan for å forebygge utvikling av rusgiftproblemer. Her syns jeg partiprogrammet til Arbeiderpartiet viser for liten innsikt og innsatsvilje.

Kontrollpolitikk

Under hovedkapittelet ” Kunnskapssamfunnet med underpunktet ”Aktiv næringspolitikk” skriver partiet: ”Sikre et regelverk for alkoholreklame som likebehandler like aktører. Det bør åpnes for såkalt generisk omtale og bilder av alkoholholdige produkter på produsenters og leverandørers nettsider, med informasjon om ulike produkttypers karakteristika og hva slags drikk som passer til hvilke typer mat.”

Samme sted skriver partiet: ”Opprettholde et helhetlig aktør- og medienøytralt forbud mot alkoholreklame. Innenfor denne rammen utrede muligheten for å åpne også for nøktern produktinformasjon direkte fra produsenter til forbrukere, på informasjonsplattformer som forbrukerne aktivt må oppsøke.”

Kommentar: Dette kan ikke bety annet enn at Arbeiderpartiet ønsker å lempe på alkoholreklameforbudet, som har eksistert siden 1975, og som det er bred enighet om har virket etter hensikten. Her har partiet latt seg påvirke av næringsinteresser, og om dette blir satt ut i livet, vil det også bidra til å undergrave og smuldre opp hele alkoholreklameforbudet. Dette er ikke i samsvar med partiets henvisning til folkehelse og forebygging.

Under hovedkapittelet ”Bygge landet videre” og underpunktet ”Domstol og kriminalomsorg” vil partiet: ”Sette inn særlige tiltak overfor grupper som er sårbare for gjentakelser, som unge og rusavhengige.”

Kommentar: Jeg er enig i at det er viktig å sørge for gode ressurser innenfor kriminalomsorgen, og at unge lovbrytere med et begynnende rusgiftproblem, eller rusgiftavhengige innenfor kriminalområdet generelt blir gitt alternative behandlings- og reaksjonsmuligheter, som alternativ soning, narkotikaprogram med domstolskontroll, og også alternative reaksjonsformer for mindre alvorlige narkotikalovbrudd, som motivasjonssamtaler, ungdomskontrakter, påtaleunnlatelse på vilkår osv. Dette krever spesialiserte innretninger både innen kriminalomsorgen, og i politiet.

Forebygging

Det er få rusgiftspesifikke forebyggingstiltak å finne i Arbeiderpartiets program, men de skriver: ”Jobbe for at kommunene har rusfrie fritidstilbud/fritidsklubber til ungdom.”

Kommentar: Jeg er glad for at partiet understreker behovet for fritidsklubber og andre rusgiftfrie fritidstiltak i kommunene. Dessverre er mange fritidsklubber blitt lagt ned rundt om i landet, av mangel på økonomiske ressurser og prioriteringer i kommunene. En tilnærming kunne kanskje være lovfesting av fritidsklubbvirksomheten, pluss en økonomisk stimulering av etablering og drift av slike i kommunene. Partiet nevner ikke frivillige organisasjoner, som også har et potensial som rusgiftfrie arenaer. Organisasjoner som forplikter seg til å drive alkoholfritt burde få ekstra tilskudd.

Arbeiderpartiet nevner heller ikke skolen som rusgiftspesifikk forebyggingsarena. I skolen går alle barn og unge, og det er grunnlag for både primær- og sekundærforebyggende innsats her.

Partiet skriver: ”Følge opp tiltakene fra rusmeldingen når det gjelder doping.”

Kommentar: Et forbud mot bruk av dopingmidler er på trappene, som i Sverige. Men oppfølging i forhold til treningssentre burde ha vært nevnt, og samarbeid med idretten.

Behandling og rehabilitering

Partiet skriver: ”Jobbe for at tjenestene til rusavhengige blir mer tilgjengelige og utadrettet og dermed tilpasses denne gruppens behov.”

Kommentar: Ja, det er sant at tjenestene ikke er tilgjengelige nok. Dette skyldes først og fremst at det er lang ventetid, og at det insisteres på at alle pasienter skal henvises til avhengighetsbehandling via fastlege/sosialtjeneste eller annen spesialisthelsetjeneste. I utgangspunktet er rusgiftavhengighet en livstruende tilstand, noe ikke minst de mange overdosedødsfallene viser, og avhengighetspasienter burde komme inn under kategorien øyeblikkelig hjelp. Dette gjelder både avgiftning og videreføring til aktiv behandling. Dette krever en høyere beredskap i rustiltaksapparatet, en større kapasitet, og en reduksjon i de beleggskrav som de fleste behandlingstiltak er pålagt. Det må tåles at noen plasser er i reserve for å kunne ta imot akutte innleggelser.

Partiet skriver videre: ”Bygge ut lavterskeltilbud for rusmiddelmisbrukere, der brukere både får helse- og sosialfaglig oppfølging.”

Kommentar: Jeg tolker dette slik at Arbeiderpartiet ønsker mer av tiltak som for eksempel 24/SJU og Feltpleien i Oslo, Straxhuset i Bergen, oppfølgingsteamet i Trondheim osv. Folk i feltet vet hva som skal til av slike tiltak, men det kreves også at politikere er villige til å bevilge det det koster å etablere og drive dem.

Arbeiderpartiet skriver: ”Sikre personer med rusproblemer tett og individuell oppfølging før, under og etter behandling i spesialisthelsetjenesten.”

Kommentar: Dette behovet har vært kjent i alle år. Men da må kommunenes rusgifttjenester få et løft, kanskje både økonomisk og lovgivningsmessig. Tilstrekkelig kapasitet på et så underprioritert område krever antakelig øremerkede bevilgninger, i alle fall i en oppbyggingsperiode.

Partiet skriver: ”Redusere ventetid til avrusning, behandling og oppfølgingstjenester og sikre kontinuitet i behandlingsforløpet. Sikre sammenhengende tjenester i tråd med samhandlingsreformen. Sikre at behandlingsforløp i spesialisthelsetjenesten utvikles i et forpliktende samarbeid med kommunen. Sikre godt utbygd oppfølging etter behandling.”

Kommentar: Det bør selvsagt ikke være ventetid på avgiftning og avhengighetsbehandling, jfr. aktiv rusgiftavhengighet som en livstruende tilstand. Det forpliktende samarbeidet mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten på dette området må gå begge veier, dvs. at kommunen ved behov må få rett til å legge inn avhengighetspasienter i avgiftning/behandling uten ventetid.

DNA går inn for: ”At det utvikles rusakutter i de største byene”.

Kommentar: Dette er jeg helt enig i. Spesielt er det viktig at alle overdosetilfeller uten unntak blir kjørt til akuttmottaket, for observasjon og utredning.

Partiet vil også ”Sikre tannbehandling til tidligere rusmiddelmisbrukere”

Kommentar: Dette er på høy tid. I dag er det bare rusgiftavhengige i institusjonsbehandling som får gratis tannbehandling. Men behovet er minst like stort for pasienter i poliklinisk behandling og dagbehandling, og også for tidligere pasienter som ikke lenger er i behandling. Ideelt sett burde tannbehandling være gratis for hele befolkningen, slik den er i en rekke andre land.

Partiet vil: ”Sikre at brukerens individuelle plan er konkret og gis et reelt innhold, og at det skaffes koordinator til brukere med behov for sammensatte tjenester.”

Kommentar: Partiet har tydeligvis fanget opp at mange pasienters individuelle plan bare er et formelt dokument, som ikke blir brukt aktivt i behandlingen. En individuell plan forutsetter også en koordinator, og alle avhengighetspasienter har behov for sammensatte tjenester.

Arbeiderpartiet vil: ”Styrke samarbeidet med de ideelle aktørene på rusomsorgsfeltet, og med organisasjonene for brukere og pårørende.”

Kommentar: Det er uklart hva som menes med dette. De regionale helseforetakene kjøper i dag tjenester av en rekke ideelle organisasjoner, som Blå Kors, Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen osv. Betyr det en utvidelse av dette samarbeidet? Samarbeidet mellom helseforetakene og organisasjonene for pårørende og brukere er også i gang de fleste steder, gjennom for eksempel egne brukerutvalg. Men samtidig er det viktig å skille mellom brukerorganisasjoner som arbeider for best mulig behandling av avhengighetspasienter, og organisasjoner som først og fremst arbeider for en mest mulig liberal narkotikapolitikk.

Partiet vil ”Ha en nullvisjon for overdoser og oppsøkende overdoseteam i alle store byer.Ha et prøveprosjekt med Naloxone (nesespray, motgift) i de store byene.”

Kommentar: Det er godt å ha en nullvisjon, som i beste fall kan være retningsgivende. Men overdoser vil vi nok ha så lenge folk injiserer opioider. Men partiet lanserer et par tiltak som kan bringe antallet overdosedødsfall nedover, nemlig et prøveprosjekt med utdeling av Naloxone. Dette vil ikke redde flertallet av overdoseofrene, som vanligvis dør alene, men der hvor flere er sammen, vil det kunne redde en stoffbruker med overdose dersom noen av de andre tilstedeværende har tilgang til naloxone. Det er også et godt tiltak å opprette overdoseteam i de store byene. Erfaringene fra teamet i Trondheim er kanskje det som bør være retningsgivende.

Partiet vil: ”Styrke tilbudene til de mest hjelpetrengende og sikre at brukere med både psykiske lidelser og rusavhengighet blir fulgt tett opp over tid.”

Kommentar: Dette er det bred enighet om. Men det sies intet om hvilke tilbud som skal styrkes, og hvordan en tettere oppfølging skal finne sted.

Partiet vil også: ”Styrke rehabiliteringssiden av legemiddelassistert behandling.”

Kommentar: Dette er det også enighet om, og det har vært sagt i mange år. Som det dominerende regjeringspartiet burde Arbeiderpartiet også ha gjort noe mer for å følge dette opp i praksis.

Endelig vil partiet: ”Sikre gode rutiner og kompetanse i hele hjelpeapparatet slik at personer med rusproblemer og deres pårørende lettere fanges opp”.

Kommentar: Det er for det meste allerede gode rutiner og kompetanse i hele hjelpeapparatet, innenfor de rammene de har. Men dersom det ikke finnes plass, og ventetiden er lang, er det vanskelig å fange opp personer med rusgiftproblemer eller deres pårørende. Det samme gjelder kommunenes evne til å være i forkant, skolehelsetjenestens ressurser osv. Dersom politikerne er villige til å satse på hjelpeapparatet, er det allerede gode kunnskaper om hvordan det kan bli bedre og enda bedre tilpasset tidlig intervensjon, pårørendearbeid, samarbeid mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten osv.

Rusgiftforskning

Partiet vil også: ”Styrke forskningen på rusavhengighet og effekt av behandling.”

Kommentar: Det er absolutt nødvendig med kontinuerlig forskning. Noen temaer: Hva kan gjøres for å øke gjennomføringsgraden i avhengighetsbehandling? Kan en konsekvent bruk av §10-4 i den nye helse- og omsorgsloven bidra til mindre drop-out i første del av behandlingen?

Konklusjon:

Partiet ønsker å legge mer vekt på alkohol, men lanserer ingen tiltak for å redusere problemer. I den grad partiet ønsker å gjøre noe konkret, er det å lempe på alkoholreklameforbudet.  Partiet lanserer ingen nye forebyggingstiltak, men skal ha pluss for at de vil arbeide for rusgiftfrie fritidstilbud for ungdom. Det står lite om hvilke tiltak partiet vil iverksette mot rusgiftproblemer innenfor kriminalomsorgen og i justissektoren i det hele tatt. Når det gjelder behandling og rehabilitering nøyer partiet seg med generelle formuleringer, som i og for seg viser innsikt i hva problemet dreier seg om, men som ikke er konkrete. ”Å styrke tilbudet” er ikke en god nok formulering, dersom det ikke konkretiseres ved for eksempel økte bevilgninger, eller forslag til konkrete tiltak. Rusgiftproblemet er et internasjonalt problem, men DNAs program har ingen formuleringer om internasjonalt rusgiftarbeid. Partiet skal ha kreditt for at det i alle fall nevner rusgiftforskning. Inntrykket er at med DNA ved roret, blir rusgiftpolitikken ikke så veldig mye annerledes enn i dag.