Rusreformutvalget og avkriminalisering

"Avkriminalisering"

Av sosiolog Knut T. Reinås, leder i Forbundet Mot Rusgift

Regjeringens rusreformutvalg har nå startet sin runde med høringer om en ny narkotikapolitikk for Norge. Resultatet skal legges fram i slutten av neste år. For oss som har vært i rusfeltet en stund, kan formuleringen av rusreformutvalgets oppdrag virke en smule paradoksalt: «Utvalget skal forberede gjennomføringen av regjeringens rusreform der ansvaret for samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk overføres fra justissektoren til helsetjenesten».

Paradoksene står i kø:

1.           Er ikke helsetjenesten sterkt inne i bildet med behandling av rusgiftavhengige allerede i dag? Alle med avhengighetsproblemer fikk pasientrettigheter med rusreformen i 2004. Data fra Norsk pasientregister viser at ca. 30 000 personer får behandling i spesialisthelsetjenesten for rusgiftavhengighet årlig. At helsetjenesten ikke godt nok har greid å ivareta dette behandlingsansvaret, skyldes både for små ressurser, ikke gode nok metoder, men framfor alt at avhengighetsbehandling er et svært tålmodighetskrevende og langvarig arbeid, hvor gjentatte behandlinger eller livslang oppfølging ofte trengs.

2.           Til tross for at innehav og bruk av narkotika i dag ikke straffes med fengsel, vet vi at ca. 70 prosent av innsatte i norske fengsler har et avhengighetsproblem. Disse blir ikke straffet for innehav og bruk av narkotika, men for andre lovbrudd som er begått, og som samfunnet ikke kan tolerere, som vold, overgrep, innbrudd i leiligheter og biler, ran, tyveri, kjøring i påvirket tilstand, narkotikasalg, organisert gjengkriminalitet etc. Jeg går ut fra at justisvesenet, inkludert kriminalomsorgen, fortsatt skal ha hovedansvaret for disse, selv om jeg mener at det må etableres smidigere ordninger for tilgang til avhengighetsbehandling for innsatte.

3.           Er det meningen at absolutt alle som bryter forbudet skal inn i helsevesenet? Det store flertallet av narkotikabrukere, ca. 90 prosent av brukerne, har jo ikke behov for behandling og oppfølging for sin narkotikabruk, men for å få satt grenser, som kan bidra til at de avslutter sin eksperimentering med eller bruk av narkotika på et tidlig stadium, før alvorlige skader har oppstått. Spesielt gjelder dette ungdom. Jeg kan ikke se for meg at leger og helsepersonell skal ut på gater, i boligstrøk eller på fritidsarenaer for å forhindre innehav og bruk av narkotika Dette har vært, og bør fortsatt være politiets jobb.

Fortsatt forbud?

Det er politisk enighet om at innehav og bruk av narkotika fortsatt skal være forbudt, noe som også kommer til uttrykk f.eks. i helseminister Bent Høies innlegg i Vårt Land den 28. august i år, hvor han skriver; «Legalisering av cannabis er et sosialt eksperiment vi må unngå.»

Jeg er helt enige i dette. Etter mitt syn er det viktig at dette forbudet mot innehav og bruk videreføres og håndheves, ikke minst av hensyn til barn og unge, som nå påvirkes både av impulser fra legaliseringseksperimentene i USA, Canada og Uruguay, som har legalisert cannabis Samtidig blir ungdom påvirket av den offentlige narkotikadebatten vi har her hjemme. Mange tror nå at innehav og bruk av cannabis er i ferd med å bli lovlig. At bruken av cannabis er gått opp blant ungdom de tre siste årene viser at en gunstig bruksutvikling fra tidlig på 2000-tallet nå kan ha snudd til økende forbruk.

Barn og unge

La meg minne om FNs barnekonvensjon, som i artikkel 33 slår fast at: «Partene skal treffe alle egnede tiltak, herunder lovgivningsmessige, administrative, sosiale og undervisningsmessige tiltak, for å beskytte barnet mot ulovlig bruk av narkotiske eller psykotrope stoffer, slik disse er definert i de relevante internasjonale traktater, og for å hindre at barn blir brukt i ulovlig produksjon og handel med slike stoffer.» Barnekonvensjonen er det eneste stedet i den internasjonale menneskerettighetslovgivningen hvor narkotika er omtalt. Barnekonvensjonen ble også gjort til norsk lov i 1999.

«De relevante internasjonale traktater» er naturligvis FNs narkotikakonvensjoner, som Norge har ratifisert, f.eks. FNs konvensjon om illegal omsetning av narkotiske og psykotrofe stoffer av 1988, artikkel 3: 2: hvor det heter: «…skal hver part vedta slike tiltak som kan være nødvendige for å etablere innehav, kjøp eller dyrking av narkotiske stoffer eller psykotrope stoffer til personlig forbruk som et kriminelt lovbrudd…»

Hvordan harmonerer dette med den avkriminaliseringsretorikken som har spredd seg i debatten og i mediene den siste tiden? Det harmonerer ikke. Norge kan ikke avkriminalisere noe som Norge har skrevet under på skal forbli kriminelt. Det finnes ikke noen definisjon av «avkriminalisering» av narkotika i noen av de internasjonale narkotikakonvensjonene.

Jeg er bekymret for at en rusreform, som først og fremst er blitt initiert av hensyn til de tyngste brukerne, skal få som konsekvens at det blir mer sosialt akseptabelt å inneha og bruke narkotika for alle grupper, og spesielt for de unge.

Forebygging

Et forbuds allmennpreventive virkning avhenger ikke så mye av strafferammer eller lovforankring, som av forbudets håndhevelse og sannsynlighet for å bli tatt om man bryter forbudet, pluss at lovbruddet er av en slik art at de fleste kunne tenkes å begå det. Promillelovgivningen i Veitrafikkloven er et godt eksempel. Politiets innsats her er av stor betydning for den relativt lave belastningen av påvirket kjøring vi har her i landet. Når vi snakker om at innehav og besittelse av narkotika fortsatt skal møtes med reaksjoner, så er det grunn til å minne om at Legemiddelloven faktisk er en sivilrettslig lov, som de fleste narkotikalovbrudd i dag blir reagert i forhold til. Det er etter mitt syn hensiktsmessig at narkotikalovgivningen også i framtiden blir forankret i Legemiddelloven, slik også dopinglovgivningen er blitt. Jeg ser da bort fra grove narkotikalovbrudd, som etter mitt syn fortsatt bør ha en forankring i Straffeloven.