Avkriminalisering eller fortsatt forbud?

Er avkriminalisering veien å gå?7

Ingen narkotikapolitikk er gratis – de narkotiske stoffene skaper og vil skape problemer for deler av befolkningen – uansett hvilken tilnærming vi velger, om vi legaliserer, om vi avkriminaliserer eller om vi holder fast på det forbudet mot innehav og bruk som vi har.

Utviklingen i Norge når det gjelder straffereaksjoner har siden 1984 båret preg av en nedkriminalisering av narkotikabruk. Mens strafferammene for de groveste narkotikaforbrytelsene er forblitt høye, er straffeutmålingen for innehav og bruk blitt mildere. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på straffer fra tiden før den s.k. proffparagrafen i straffeloven ble innført som etter dagens målestokk er svært strenge. Eksempelvis en dom fra 1967, gjengitt i Rettstidene, hvor en 18 år gammel, tidligere ustraffet ekspeditør som hadde brukt, kjøpt, solgt, innført og vært i besittelse av hasj ble ilagt 7 måneders fengsel ubetinget. Det kvantum hasj som han var dømt for å ha innført var 10 gram. Han hadde solgt hasj for ca. 300 kroner. Sånn var det før.

Men straffeutmålingen er ikke særlig avskrekkende for de små narkotikalovbruddene i dag. Det som nå i stor grad bestemmer straffeutmålingen i den enkelte sak er reaksjoner på andre lovbrudd som blir begått av personer som også er stoffbrukere. 2/3 av stoffbrukerne siktes etter legemiddelloven, hvor strafferammene er vesentlig lavere enn etter straffeloven, og 95 prosent av alle saker som gjelder bruk og besittelse avgjøres med forelegg. De lovbrudd stoffbrukere blir fengslet for etter proffparagrafen, i tillegg til stoffimport/-omsetning, inkluderer altså en rekke andre straffbare forhold som samfunnet må reagere på, som innbrudd, tyveri, ran, heleri, vold og storomsetning av narkotika. Det er disse lovbruddenes alvorlighet som i dag først og fremst bestemmer straffetidens lengde.

Norge har i dag den laveste forekomsten av narkotikabruk blant helt unge i Europa, noe de s.k. ESPAD-undersøkelsene viser oss. I tillegg vet vi at spesielt cannabisbruk blant unge har gått betydelig nedover siden årtusenskiftet, noe f.eks. Ungdata-studiene viser oss.  De resultatene vi har hatt med dagens lovgivning tyder på at vi er på riktig spor i forebyggingsdelen av narkotikapolitikken.

Import og omsetning av store mengder narkotika er alvorlige forbrytelser, og de bør prinsipielt straffes hardt. En slik politikk bidrar til å begrense mengden stoff som er i omsetning, narkotikaprisene blir tilsvarende høye og forbruket av narkotika holder seg lavt, eller i alle fall lavere. For selv om man ikke tror det når man leser tabloidpressen, er det store flertallet av ungdom her i landet narkotikafri, og de støtter også et fortsatt forbud mot narkotika. Gjermund Cappelen ligger an til å få mellom 18 og 21 års fengsel for sin aktivitet. Jeg har ikke hørt mange innvendinger  mot dette.

I de siste årene er det kommet en rekke nye alternative reaksjoner som gir mulighet for å gripe inn på et tidlig stadium eller gripe inn på en mer rehabiliterende måte overfor personer som politiet pågriper for narkotikalovbrudd. Behandling i institusjon istedenfor straff etter straffegjennomføringsloven, narkotikaprogram med domstolskontroll overfor tunge stoffbrukere som nå blir rullet ut over hele landet, ungdomsstraff og påtaleunnlatelse på vilkår som nå i økende grad blir brukt overfor helt unge som blir pågrepet i begynnelsen av en narkotikakarriere. Disse personene kan, hvis de holder seg borte fra narkotika, gå klar av stigma og rullebladanmerkninger.

Hva så med dagens forslag om å overføre ansvaret for narkotikapolitikken fra justissektoren til helsesektoren? Det bygger på en mangelfull forståelse av virkeligheten. 90 prosent av narkotikabrukerne er ikke avhengige og har ikke behov for noen behandling. En overføring av ansvaret fra justissektoren til helsevesenet vil jo da bli en politikk for 10 prosent av narkotikabrukerne, mens de øvrige 90 prosent ikke får noen oppfølging. Jeg er enig i at vi trenger en langt sterkere innsats for å hjelpe de stoffavhengige og gi dem en bedre oppfølging. Men De behandlingstrengende stoffbrukerne fikk pasientrettigheter allerede i 2004, og har således direkte krav til helsevesenet i dag, et krav som helsevesenet i dag ikke greier å følge opp. Tunge stoffbrukere blir ikke straffet for sin narkotikabruk, med mindre de også omsetter store mengder narkotika eller begår andre grove lovbrudd som samfunnet ikke kan akseptere, som vold, ran, påvirket kjøring osv. Slik kriminalitet er det politiet og rettsvesenet som best kan håndtere. Men så lenge innehav og bruk av narkotika er forbudt og straffbart, vil det store flertallet av ungdommen, som er mest sårbar, holde seg borte fra narkotikabruk, som de nevnte undersøkelsene viser.

Mange mener at problemene med narkotikabruk først og fremst bunner i andre bakenforliggende forhold hos brukerne, som psykiske problemer, traumer fra barndommen, overgrep, oppvekst i rusgiftpregede hjem osv.  Men jo flere risikofaktorer sårbare personer blir utsatt for, jo større sannsynlighet er det for at de skal komme skjevt ut. Narkotika er en av de unødvendige og påvirkbare faktorene som kan utgjøre en negativ forskjell, og derfor er det en fordel at så mange sårbare personer som mulig blir skjermet ved at vi holder narkotika vekk fra sårbare ungdommer.

Hvordan sprer narkotikabruken seg i befolkningen? Bak den konkurransen om å være mest positive til høye straffer, som de politiske partiene utkjempet først på 80-tallet, lå den tankegangen at det er de store haiene som er årsaken til narkotikaproblemet, og at disse må tas hardt. Denne tankegangen er først og fremst feilaktig med tanke på den helt sentrale rolle som stoffbrukere på grunnplanet spiller når det gjelder å rekruttere kamerater og venner inn i stoffeksperimentering og stoffbruk og å lange stoffer på gateplan. En undersøkelse fra tidligere SIRUS viste at ca. 80 prosent av unge stoffbrukere sier at siste gang de brukte narkotika, hadde de enten fått den eller kjøpt den av venner og bekjente, altså ikke av skumle, ukjente langere. Det gjelder å holde den allminnelige utbredelsen og den sosiale aksepteringen av narkotikabruk nede, for på den måten å hindre en økning i narkotikabruken.

Forbud mot innehav og bruk av narkotika er ikke et prinsipp-spørsmål, men et hensiktsmessighetsspørsmål. Det ser ut til at vårt forbud hittil har virket slik at narkotikabruken er blitt holdt nede, og at færre mennesker enn i andre land er narkotikabrukere. Men Norge er et rikt land, og potensialet for en økt narkotikabruk er sikkert tilstede hos oss også, kanskje opp til de nivåene vi kan finne f.eks. i USA, hvor nettopp en økende liberal holdning til narkotika over flere år, kombinert med innsats fra sterke pengekrefter har ført til økt narkotikabruk. Vi vet at økt bruk fører til flere skader. Det har folkehelseperspektivet på alkoholpolitikken lært oss, og det er ikke noe som tilsier at det skal være annerledes i narkotikapolitikken. Dersom vi begynner å tulle med vår narkotikalovgivning, for at de 90 prosent av narkotikabrukerne, som ikke har noe behandlingsbehov i det hele tatt, skal kunne røyke hasj, ta amfetamin eller kokain i fred, så er vi på ville veier.