Kan vi stole på Høyre i narkotikapolitikken?

Helse- og omsorgsminister, Bent Høie har uttalt seg om ny kurs i narkotikapolitikken:

– Jeg ønsker at Høyre i sitt program for neste periode gir tilslutning til at reaksjonene for bruk og besittelse av narkotika til eget bruk skal flyttes fra justis- til helsetjenesten, sier Høie til Dagbladet.

Til NTB sier han: – Jeg vil være veldig klar på at narkotika fortsatt skal være ulovlig. Politiet skal fortsatt ha en rolle og reagere når de oppdager narkotikabruk, men reaksjonsformen skal ikke være bot eller straff, men hjelp, sier han.

Dette er selvmotsigende, og trenger en avklaring. Høyres programkomites førsteutkast til program vil ha skjerpede straffer for grov narkotikakriminalitet. Det heter også: «Et fortsatt forbud mot bruk og besittelse av narkotika er et viktig normdannende tiltak, som ikke er til hinder for en mer skadereduksjonsorientert tilnærming».

Er Høie på kollisjonskurs med sin egen programkomite, eller har han uttalt seg uklart? Hvem skal tas hånd om av helsetjenesten? Selvfølgelig må de tunge stoffavhengige ha full adgang til behandling, noe de også har i dag. Men de utgjør ca. 10 prosent av alle som bruker narkotika. Hva med de 90 prosent som innehar og bruker narkotika leilighetsvis, eller ofte, og som ikke har bruk for hverken behandling eller omsorg? Skal helsetjenesten ha ansvar for dem også? Selvfølgelig ikke. Men mange av dem vil, dersom de får fortsette å bruke narkotika, utvikle en avhengighet og en problematikk som vil ende med at de får behov for behandling i helsetjenesten.

Norge har ment at det å gripe tidlig inn, kan bidra til å forhindre at ungdom og andre utvikler tunge narkotikaproblemer. På det tidlige tidspunktet er personen hverken motivert for eller trenger behandling. Men fordi bruk av narkotika fortsatt er forbudt og straffbart, kan politiet gripe inn, overfor den enkelte. Alternative straffereaksjoner, som påtaleunnlatelse på vilkår, ungdomsstraff og ungdomsoppfølging er nettopp muliggjort av forbudet, og ved at politiet har en viktig forebyggende rolle.

Hva med bøter? Vi i FMR har lenge sagt at bøter ikke har noen hensikt, spesielt ikke for tunge stoffavhengige. Men vi vil kreve at innehav og bruk av narkotika fortsatt skal være forbudt og straffbart, i tråd med FNs narkotikakonvensjoner. Høies uttalelser kan forstås slik at det er et fritt fram for narkotikabruk for alle. Er det noe Høyre eller Høie kan stå inne for?

Her finner du en artikkel om hvilken posisjon narkotika har i rettssystemet.

Hvem har bruk for vår solidaritet?

Av Knut T. Reinås, leder i Forbundet Mot Rusgift.

Helge Waal hadde en kronikk i Klassekampen 22. oktober, hvor han påpeker at norsk narkotikapolitikk i det store og hele har vært en suksess, og at hjelpetiltakene er bygd på solidaritet med de svakeste, de som bl.a. rammes av narkotikaavhengighet. Dette får Nicolay B. Johansen til å reagere over to sider den 27. oktober.

Hele hans innlegg er fullt av velkjente argumenter fra legaliseringsbevegelsen, ispedd noen historiske unøyaktigheter, som f.eks. at «edruskapsorganisasjonene på 1800-tallet kunne være nådeløse mot drukkenbolter». Som kjent ble stifteren av Det Norske Totalavholdsselskap, Asbjørn Kloster båret til graven av takknemlige tørrlagte «drukkenbolter». Og det var de samme, «nådeløse» organisasjonene som tok initiativ til de første behandlingstiltakene for alkoholavhengige.

Fra kriminologien vet vi at allmenprevensjon virker dårlig overfor lovbrudd som begås i affekt, men at den etter all sannsynlighet virker overfor lovbrudd som enhver kunne tenkes å begå, f.eks. butikktyveri. Bruk av narkotika er et lovbrudd som enhver ungdom kan tenkes å begå. Men her virker allmennprevensjonen. Norge er ett av verdens rikeste land, og burde ha et brukspotensiale for narkotika minst på linje med USA, men en slik narkotikabruk har vi ikke. Hvorfor?. Kanskje vi har gjort noe riktig, og hvorfor endre på det? USA har nå en overdosedødelighet som er 5 ganger høyere enn Norges, i tillegg til langt høyere bruksfrekvens. Norge har den laveste cannabisbruken blant ungdom i Europa. Hvorfor skal vi da endre et regime som ser ut til å virke?

90 prosent av narkotikabrukerne har ikke bruk for den solidariteten Johansen påberoper seg. De er ikke avhengige og har ikke hjelpebehov. Men de bidrar til stoffspredning og sosial akseptering for stoffbruk i miljøet rundt seg. Det eneste som kan stoppe dem, er et narkotikaforbud og håndheving av dette.

Og hva med påstanden at «strafferegimet blokkerer for å hjelpe den gruppen som alle viser omsorg for»? Alle disse har rett til pasientstatus, og kan få gratis behandling i spesialisthelsetjenesten.  Drop-out-prosenten fra behandlingsinstitusjoner er imidlertid stor, noe som gjør at mange snart står i behandlingskø igjen. Men det er ikke vår manglende solidaritet som hindrer dem i å fullføre behandlingen, men deres egen stoffavhengighet, eventuelt godt hjulpet av gamle narkovenner når de skrives ut. Imidlertid kan samfunnet heller ikke akseptere andre lovbrudd som også disse begår, slike som innbrudd, simple tyverier, nasking fra butikker, innbrudd i biler, omsetning av tyvegods og ulike voldsepisoder. Dette er grunnlaget for at mange stoffbrukere også havner i fengsel, ikke bare omsetning av stoff for å finansiere egen bruk.

Legaliseringsbevegelsen må slutte å skyve de tunge stoffavhengige foran seg. En legalisering vil ikke gjøre deres situasjon bedre. Men stoffbruken vil øke, og nye, sårbare grupper vil bli eksponert. Er det dette Johansen vil?

Narkoliberalisme er ikke homosak

Av Knut T. Reinås

Ester Nafstad blander i Klassekampen 22. august sammen arbeidet for homofiles rettigheter med bestrebelsene på å avkriminalisere narkotika. Jeg tror mange homofile vil betakke seg på å bli trukket inn i en slik sammenheng. I FMR kjemper homofile og heterofile side om side i kampen mot den narkotikapolitikken Nafstad står for. Hun begrunner sammenblandingen med at de menneskene som vil undertrykke både homofile og rusgiftbrukere, ligner hverandre. Hun innser tydeligvis ikke at rusgifter er undertrykkende og passiviserende i seg selv. NORMAL og de andre legaliseringsorganisasjonene kjemper altså for en sterkere undertrykking av både homofile og andre ungdommer, mens FMR kjemper for frihet fra rusgiftundertrykking.

Jeg har ikke nevnt Soros ved navn, men Nafstad prøver å «bevise» at han ikke står bak legaliseringsbevegelsen i USA ved å si at han også støtter flere andre formål. Hvor naiv går det an å bli? Internasjonalt er det en mektig lobby som arbeider for å legalisere cannabis og andre narkotiske stoffer. Blant dem som har investert mest er milliardæren, George Soros og nylig avdøde Peter Lewis. Beregninger viser at de to til sammen har investert mer enn 680 millioner kroner i lobbyvirksomhet for narkotikalegalisering. Ifølge Washington Post (2014) kom henholdsvis 68 og 67 prosent av finansieringsmidlene i den såkalte grasrotbevegelsen for cannabis i Washington og Colorado fra dem.

Vi trenger å holde sårbare grupper unna hasj og marihuana. De har nok å slite med fra før, om de ikke også skal tilføres nok en risikofaktor. Vi har heldigvis Europas laveste forekomst av cannabisbruk blant ungdom, og det er derfor uforståelig at ungdomspartier går inn for en endring av dette. Men NORMAL, med sin USA-inspirasjon har tydeligvis lurt flere av dem. Dere kan nok lure noen en stund. Men dere kan ikke lure alle, hele tiden.

Knut T. Reinås
Leder i Forbundet Mot Rusgift
Som jobber for en human og restriktiv narkotikapolitikk.

Legaliseringsbevegelsens klamme hender

Av Knut T. Reinås, leder i Forbundet Mot Rusgift.

I Klassekampen 12. august stempler leder for legaliseringsbevegelsen i Bergen, Trond Wathne Tveiten, undertegnede som «en høylytt minoritet» samtidig som han klager over at hans bevegelse bare får smuler eller ingen finansiering. Å både bruke hersketeknikker og ikle seg offerrollen i samme tekst er betegnende for den posisjonen legaliseringsbevegelsen har hatt når det gjelder å mate publikum med riktige holdninger.

Tveiten sammenligner loven mot homofili, som ble opphevet i 1972, med forbudet mot innehav og bruk av narkotika i dag. Men det er en stor forskjell på homofili, som er en medfødt legning, og bruk av narkotika som hverken er nødvendig eller representerer noen legning. Det siste er tvert imot en atferd som kan skape avhengighet og sosiale avvik for den enkelte, og som derfor også går ut over pårørende. Dersom én i familien har et avhengighetsproblem, har hele familien det også. Dersom narkoliberalerne får viljen sin, og bruk av narkotika blir tillatt, vil narkotikabruken øke i omfang, og flere ungdommer vil pådra seg et narkotikaproblem. Vil vi det?

Tveiten viser til «tungtveiende FN-organer». Det organet som uttrykker FNs vilje, er FNs hovedforsamling. I den FN-konferansen om narkotika, UNGASS, som nettopp er avsluttet, ble ikke «legalisering» nevnt med et ord i sluttdokumentet.

Med økende sosial aksept og økt tilgjengelighet har Tveiten sikkert rett i at folkemeningen kan endre seg, slik den har gjort i USA, godt hjulpet av sterke pengekrefter, og med økende problemer som resultat. Men i Norge er opinionen klart mot legalisering av alle narkotika, inklusive cannabis. Det er godt mulig at hvis Tveten stiller mer ledende spørsmål, enn de som meningsmålingsinstituttene hittil har brukt, vil han kunne få svar som han liker bedre. Men foreløpig er det tydeligvis han som er «en høylytt minoritet», riktignok med støttespillere i flere medier.

Aftenposten har 12. mai en reportasje hvor det går fram at flertallet av dagens rektorer i videregående skole ønsker å avvikle eller fjerne russetiden. Dette er også problemstillinger vi i Forbundet Mot Rusgift har vært opptatt av og gjennomført prosjekt på, i samarbeid med både Vegdirektoratet, politiet, alle organisasjonene i videregående skole og med russen selv. Fra vår side har interessen først og fremst vært forårsaket av at grunnlaget for storforbruk av alkohol og bruk av narkotika for mange blir lagt i russetiden. Men også fordi trafikkulykker, skader og overgrep i samband med russefeiringen er faste innslag i medienes dekning av russefeiringen i mai hvert år. Og ikke bare fordi to-tre uker med intens feiring er helt ute av alle proporsjoner, men også fordi mange får sine skoleprestasjoner og framtidsmuligheter redusert av russefeiringen, slik den i dag utøves. Dessuten er det helt ulogisk å feire avslutningen på 13 års skolegang før verken skriftlig eller muntlig eksamen er avlagt.

Norge skal være en kunnskapsnasjon. I internasjonale sammenligninger er Norge kommet dårlig ut. Russefeiringen er en del av dette. Noe av russefeiringen forstyrrer undervisningen for andre elever på skolen, er til sjenanse for offentligheten p.g.a. støy og forsøpling, og medfører skader, ulykker og til og med dødsfall. Noen av kravene til russeknuter er livsfarlige, som å drikke en hel kasse øl på 12 eller 24 timer. FMR hevder derfor at russefeiringen ikke bare er et privat, men også et offentlig anliggende.

En undersøkelse som NIFU-step gjennomførte for noen år siden, viste at hver annen avgangselev brukte mindre tid på skolearbeidet p.g.a. russefeiringen.

En undersøkelse som TNS Gallupp gjennomførte for FMR viste at elevene mener:

• En god eksamen er viktigst
• 8 av 10 ønsker feiring etter eksamen
• Russefeiringen medfører stort press på pengebruk
• Russefeiringen medfører stort press på alkoholbruk
• 8 av 10 mener at alkoholbruk i russetiden kan føre til uvennskap, krangel og problemer med arbeid/hjem
• 9 av 10 mener at alkoholbruk i russetiden kan føre til slagsmål, ulykker og skader

Mens de fortsatt har russefeiringen foran seg har altså mange russ en klar oppfatning om det negative knyttet til russefeiringen, de prioriterer skoleresultater, og de ønsker endringer. Men likevel lar de fleste seg dra inn i den russetiden som år for år har utviklet seg i mer tids- og pengekonsumerende aktiviteter, godt hjulpet av tradisjon, forventninger, jevnaldringspress og profitthungrige aktører som bringer tilveie og håver inn penger på russeeffekter og store eventer.

Det har vist seg at én av de viktigste grunnene til at russefeiringen utarter og til at den får så mange negative konsekvenser, rett og slett er tidspunktet den gjennomføres på, sett i forhold til eksamen. To-tre ukers intensiv festing er ikke den beste oppladning til prestasjoner ved eksamensbordet. Et viktig bidrag til å få russefeiringen under kontroll vil derfor være å få lagt skriftlig eksamen til før 17. mai, slik at russefeiringen kan starte etter eksamen. Slik var det før. Dette er nå alle instanser i skolen enige om, inklusive russen selv. Bare én instans henger igjen, nemlig Kunnskapsdepartementet. Der holder man fortsatt fast på at russefeiringen er en privatsak. De mener at russen er over 18 år og myndige. De bør derfor være så voksne at de velger å bruke tiden sin på rett måte. FMR, politiet, Vegdirektoratet, foreldre og lærere ville nok vært ualminnelig takknemlige hvis det var så enkelt.

Kunnskapsdepartementet sitter nå med nøkkelen til en bedre russefeiring. Følgende endringer må etter vårt syn gjennomføres:

1. Skriftlig eksamen legges til før 17. mai
2. Russefeiringen kortes ned til f.eks. en uke med skolefri, som innledes med start 17. mai
3. Russeaktiviteter eller salg av russe-effekter skal ikke foregå på skolen eller i skoletiden
4. Undervisningen i avgangsåret intensiveres, slik at undervisningstimetallet opprettholdes
5. Alkohol- og narkotikaundervisning må inn i fagplanene på alle trinn i v.g.skole

Vi mener dette kan bidra til å redusere alkoholforbruket under russetiden, og skape større bevissthet om alkohol og narkotikas skadevirkninger. Dette igjen vil bidra til å spare liv og helse og redusere volden.  Vi håper det også vil gi russen mot og ferdighet til å forfølge sine mål og gjøre det den har lyst til uten å skaffe seg unnskyldninger, og på den måten gjøre russetiden til en udelt positiv opplevelse.

Russefeiring er kommet for å bli, ingen vil bestride det. 17. mai lar seg heller ikke flytte på. Det vi ønsker oss er en russefeiring etter 17. mai som ikke vil gi så store negative konsekvenser som de vi ser i dag.