Kjære venner.

Gratulerer med dagen

På vegne av Forbundet Mot Rusgift vil jeg ønske dere vel møtt til årets 1. Mai-markering av rusgiftmotstanden i Oslo. 1. Mai er en internasjonal solidaritets- og kampdag. Mange interesseorganisasjoner innenfor miljøvern, kvinnesak, fred og andre innsatsområder markerer i dag sine kampsaker. Slik vil også vi markere vårt solidaritetsarbeid for de rusgiftavhengige og deres pårørende og vårt forebyggingsarbeid overfor alle dem som ikke blir rusgiftavhengige takket være innsatsen fra oss og en rekke andre rusgiftpolitiske organisasjoner.

Verden er stadig usikker. Det pågår flere kriger i Midtøsten og Afrika. Hundretusenvis av flyktninger er på vei nordover eller befinner seg i flyktningeleire. ISIS og andre terrororganisasjoner tyranniserer de områdene de har kontroll over, og planlegger og gjennomfører terrorangrep først og fremst i nærområdene, men også i Europeiske byer. I Norge mister mange i øyeblikket jobben p.g.a. nedgang innen oljesektoren, og i øyeblikket pågår det arbeidskonflikt innenfor Hotellbransjen, mens det også brygger opp til konflikt innen offentlig sektor, og mange andre områder står for tur til å megle om nye tariffavtaler. Mange familier og eneforeldre sliter med å få økonomien og tidsklemma til å gå i hop. Slike tilstander roper på felles kamp og solidaritet for å komme igjennom. Men situasjonen kan også ende i passivisering og sløving gjennom økt bruk av alkohol og narkotika. Legaliseringsbevegelsen på narkotikasida arbeider tydeligvis for at det skal skje, både her hjemme og internasjonalt. Alkoholindustrien likeså. Men vi trenger klare hjerner, innsatsvilje og god dømmekraft, for å kunne forsvare demokratiet og folkestyret hver dag. Dagen i dag er en slik dag, hvor kampen for demokratiet og folkelig deltakelse i samfunnslivet har mange ytringsformer, som kampen mot rusgiftpassivisering og sløvhet, hvor FMRs innsats glir naturlig inn.

Narkotikapolitikken er et stridstema i Norge, som i mange andre land.

Ett av de store spørsmålene er hva slags lovgivning vi skal ha på narkotikaområdet. Legaliseringsbevegelsen ønsker – som navnet sier – en legalisering. Internasjonalt sett har de hatt betydelig gjennomslag. I USA har flere stater allerede legalisert cannabis, takket være enorm pengestøtte til valgkamp fra bl.a. George Soros, en milliardær som finansierer legaliseringsbevegelsen mange steder i verden, og hvor en rekke andre stater i USA har godtatt ordninger for s.k. «medisinsk marihuana». USAs regjering, med president Barack Obama i spissen, har ikke satt foten ned for dette bruddet på FNs narkotikakonvensjoner, hvor landene er forpliktet til å holde cannabis og andre narkotika forbudt og straffbart. Hva den kommende presidenten i USA vil gå inn for, er ennå uklart.

Men for halvannen uke siden diskuterte  FN den internasjonale narkotikapolitikken på en spesialsesjon om narkotika, UNGASS 2016. Legaliseringsbevegelsen, som styres fra England og USA, håpet å få endret de internasjonale narkotikakonvensjonene i liberaliserende retning, men fikk heldigvis ikke gjennomslag. Ordet «Legalisering» kom ikke engang inn i slutterklæringen, og det gjorde heller ikke begrepet «skadereduksjon».  Sluttdokumentet erkjenner det felles globale ansvaret for å håndtere verdens narkotikaproblem og peker på FNs tre narkotikakonvensjoner og FN-institusjonene som hjørnesteinene i det internasjonale samarbeidet på narkotikafeltet. Narkotikapolitikken skal også ses i sammenheng med FNs utviklingsmål om sosial og økonomisk utvikling. Dette er et resultat vi bør være godt fornøyd med, og FMR bør kreve at Norge internasjonalt aktivt krever at USA og enkelte andre land, som URUGUAY og Canada opprettholder de forpliktelsene landene har underskrevet på at de vil påta seg i narkotikapolitikken.

Men kampen er på ingen måte vunnet, hverken her i landet eller internasjonalt. FMRs parole for dagen, ”Kamp mot økte rusgiftskader – nei til legalisering av hasj” er derfor stadig aktuell. Vi ser at hver gang et narkotikapolitisk tema kommer opp til debatt, kommer det også nye mediautspill om legalisering eller utvidelse av de s.k. «skadereduserende» tiltakene, som for eksempel sprøyterom og heroinutdeling. Enkelte aviser, som Dagbladet og Aftenposten vil mye heller ta inn innlegg fra personer med en liberal narkotikapolitisk agenda enn fra oss motstandere. Sentralt plasserte journalister gjentar og gjentar påstandene fra legaliseringsbevegelsen. Dette skaper inntrykk av at legalisering er et folkekrav, selv om en ny undersøkelse viser at 87 prosent av befolkningen ønsker et fortsatt forbud.

Vi har sagt at et fortsatt forbud mot innehav og bruk av narkotika er et godt verktøy for å holde narkotikabruken nede. Dette betyr ikke at vi ønsker narkotikaavhengige brukere satt i fengsel. Tvert i mot, de trenger, og bør få behandling. Alternativ soning, narkotikaprogram med domstolskontroll, prøveløslatelse og påtaleunnlatelse på vilkår,  ungdomskontrakter, motivasjonssamtaler og et mer omfattende intervensjonsprogram er noen av de reaksjonsmulighetene som samfunnet har under nåværende lovverk. Disse forutsetter at alt innehav og bruk av narkotika fortsatt skal være forbudt og straffbart. Dette vil ikke legaliseringsbevegelsen være med på. NORMAL – en av legaliseringsorganisasjonene vedr. cannabis, oppfordrer på sine nettsider ungdom som får tilbud om ungdomsstraff, eller deres foreldre å nekte. De vil heller at ungdommene skal komme i bøte- eller strafferegisteret, enn at de skal slutte med narkotika. FMR vil på et møte senere i mai arrangere et offentlig møte hvor vi diskuterer hva som er sant og usant om narkotikastraff i norsk kriminalomsorg.

Akkurat nå ser det ut til at mye av aktiviteten i legaliseringsbevegelsen går ut på å få til en avkriminalisering eller legalisering av cannabis. Argumentet er at omsetningen av cannabis er i hendene på organiserte kriminelle, og at det er bedre at staten tar over kontrollen og omsetningen, som med alkohol. Vårt hovedsynspunkt er at dette argumentet er naivt. For det første er det jo hasjrøykerne selv som forer den organiserte kriminaliteten med penger, ved at de kjøper narkotika. For det andre foregår det jo en betydelig svart omsetning også av alkohol. I den siste tiden er det gjort store beslag av smugleralkohol. Her snakker vi ikke om liter, her snakker vi om tonn. Dette til tross for at den legale omsetningen av alkohol aldri har vært mer liberal enn i dag. Juventes ølkjøpsaksjoner har for eksempel vist at en rekke dagligvarebutikker selger alkohol til mindreårige.  En legalisering av narkotika vil ikke hindre at det fortsatt vil være en svart omsetning for eksempel til ungdom under 18 år, som er en foreslått aldersgrense, og det vil være en svart omsetning av andre og sterkere cannabistyper enn det staten eventuelt ville omsette.

Men det viktigste er at en legalisering vil føre til en sterk økning i bruken av cannabis – og dermed også av problemene med cannabis – i tillegg til det alkoholproblemet vi allerede har.

En ny trussel som har dukket opp de siste årene er de s.k. syntetiske narkotika,  dvs. stoffer som produseres i illegale laboratorier, og selges via internett. Det er påvist at disse stoffene er langt sterkere enn de tradisjonelle narkotika, at de er vanskelige å dosere og det har kommet flere dødsfall i kjølvannet, også i Norge. FMR krever derfor at tollvesenet får utstyr og ressurser til å stoppe importen av disse stoffene fra utlandet, og at de innenlandske internettsidene som tilbyr slike stoffer blir etterforsket og stengt. Norge må presse på for at internettsider som selger narkotika internasjonalt blir stengt. 

Hva har så FMR gjort? Vi tror mye av motstanden mot narkotikaliberalismen må komme fra de unge. For tre uker siden arrangerte FMR i samarbeid med Juvente og Ungdom Mot Narkotika et stort nordisk kurs om narkotika for unge rusgiftmotstandere i Norge og Sverige. Entusiasmen for å støtte opp om den restriktive narkotikapolitikken var stor, og det er å håpe at legaliseringsbevegelsen etter hvert vil møte større motstand i den offentlige debatten.

FMR har i flere år arrangert kurs for fagfolk om «Tegn og symptomer på narkotikabruk». I år har vi arrangert to slike kurs, og et tredje står for tur til høsten. Hensikten er at kunnskaper i tyding av tegn og symptomer på narkotikapåvirkning skal gjøre mye av den urinprøvetakingen som i dag foregår både i barnevernet, i behandlingsinstitusjonene og i kriminalomsorgen overflødig, fordi tjenestefolkene kan «se» på en person – ikke bare at han er påvirket – men også med stor treffsikkerhet kan si hvilket stoff han eller hun er påvirket av.

FMR har arrangert en offentlig møteserie på Litteraturhuset i Oslo, riktignok med varierene oppslutning, men med viktige temaer,som sprøyterom, heroinforskrivning, UNGASS-prosessen og behovet for en nasjonal alkoholstrategi. Vi har også arrangert en foredragsturne i byer rundt om i landet, og planlegger en ny og mer omfattende turne til høsten.

FMR avsluttet i fjor vår et flerårig arbeid med et nytt prinsipp-program, som også er blitt distribuert på våre nettsider under mottoet «Nasjonal dugnad for en bedre alkohol- og narkotikapolitikk». Dette året arbeides det med et nytt narkotikapolitisk program, fram mot årsmøtet neste år.

Ellers er vi aktive på sosiale medier. FMRs facebookside blir oppdatert så å si daglig, med informasjon fra den rusgiftpolitiske fronten.

Stortinget har akkurat behandlet opptrappingsplanen for rusgiftfeltet.

Den innebærer bl.a. at feltet skal få 2,4 milliarder i økte bevilgninger de neste fire år. Dette er bra. Det er særlig kommunene som trenger ekstra bevilgninger for å kunne bygge ut oppfølgingsinnsatsen overfor rusgiftavhengige som har vært i/er i behandling, og som trenger bolig, rusgiftfritt nettverk, sysselsetting/skole. Dette er helt avgjørende for at behandlingsinnsatsen skal bli vellykket. Men da burde så store deler som mulig av bevilgningene vært øremerket.

FMR utalte seg også om opptrappingsplanen, og sa bl.a. at

«Frivilligheten blir i opptrappingsplanen framholdt som en forutsetning for å videreutvikle folkehelsearbeidet. Dette er vi enige i. Men siden opptrappingsplanen i hovedsak legger vekt på forebygging overfor grupper i risikosonen, vil vi vektlegge at det primærforebyggende arbeidet, som ikke har stor plass i opptrappingsplanen, også vil ha betydning for personer som har gjennomgått avhengighetsbehandling. Det store problemet for personer som skrives ut fra behandling og/eller er under rehabilitering i kommunen er at de ikke har noe rusgiftfritt nettverk. Det medfører ofte tilbakefall til destruktiv rusgiftbruk. Men det finnes også grupper av mennesker som av andre grunner ikke bruker rusgifter, f.eks. at de ikke tør, eller vil bruke alkohol eller andre rusgifter, eller fordi det ikke passer med deres arbeid eller livssituasjon, eller de bestreber seg på en så sunn livsstil som mulig. Disse menneskene kunne utgjøre en stor ressurs også for tidligere alkohol- og stoffavhengige. Men det forutsetter at det finnes et miljø, hvor disse kan møtes og danne nettverk. De frivillige avholdsorganisasjonene representerer et slikt miljø, og burde i større grad kunne knyttes opp mot tørrlagte pasienters behov for rusgiftfrie venner og kontakter. Disse organisasjonenes medlemmer og virksomhetsdeltakere representerer også en normalitet som ville gjøre det lettere for tidligere stoff- og alkoholbrukere å knytte seg til personer uten samme problembakgrunn som de selv har. Også av behov for å påvirke det generelle klimaet når det gjelder alkohol og narkotika, ville det være en fordel om disse tørrlagte miljøene var så store som mulig.»

• Vi foreslo derfor at det settes opp som et nasjonalt mål at den alkoholfrie befolkningsandelen skal utgjøre minst 20 prosent innen år 2030.
• Vi foreslo videre at det blir avsatt midler til disse organisasjonenes informasjons- og nystiftingsvirksomhet, med målsetting om å etablere minst en aktiv avholdsorganisasjon i hver kommune.

Det var imidlertid få spor av dette å se i vedtaket om opptrappingsplanen.

Stortinget har også behandlet og vedtatt endringer av regelverket for bruk av tvang innenfor rusgiftfeltet. Det skal nå igjen bli mulighet for å ransake pasienters rom og eiendeler ved ankomst og kroppsvisitere pasienter ved mistanke om oppbevaring eller bruk av narkotika på institusjonen. Dessuten vil man kunne inndra pasienters pc og mobiltelefon av hensyn til andre pasienters og ansattes integritet.

FMR uttalte seg også om dette, og mente at Helse- og omsorgstjenestelovens §10-4 om s.k. «frivillig tvang» burde få større anvendelse. Men dette var det ikke stemning for i Stortinget.

Det finnes en rekke rusgiftpolitiske stridstemaer akkurat nå, som sprøyterom, heroinforskrivning, heroinrøyking, legalisering, alkohol på idrettsarenaer, kortere skjenketid, høyere aldersgrenser for øl og vin, rusgiftundervisning i skolen. Men det vil det føre for langt å komme inn på i denne omgangen.

Som disse betraktningene skulle vise, er det mer enn nok å engasjere seg i for rusgiftpolitisk interesserte mennesker. Men for at vi skal kunne øve innflytelse, må vi organisere oss, og vi må være mange. Forbundet Mot Rusgift er en organisasjon som også vil bruke denne 1. mai-dagen til å slå et slag for solidaritet med rusgiftskadde og deres pårørende, for et alkohol- og narkotikafritt sosialt omgangsliv og for en restriktiv rusgiftpolitikk, ikke bare i dag, men alle de andre dagene i året også. Alle som er enige med oss i dette, er velkomne til å slutte seg til.

Med dette ønsker jeg dere alle en fortsatt fin 1. mai, og en fin deltakelse i årets 1. mai-demonstrasjon.

Takk for oppmerksomheten.

Siste uke la jeg ut et innlegg om heroinutdeling på denne bloggen: http://www.fmr.no/naivt-om-narko.5840508-77996.html Årsaken til publiseringen var at Dagbladet så langt ikke hadde villet ta det inn. Men innlegget skapte en masse debatt på twitter, og legaliseringstilhengere av alle avskygninger kommenterte og tok også Dagbladet i forsvar. Men en av dem gikk lenger, han presenterte en "faktasjekk" av mitt innlegg. Du finner den her: https://erdet.wordpress.com/2016/02/03/svar-til-knut-reinas-heroinassistert-behandling/

Vanligvis svarer jeg ikke på anonyme angrep på nettet, men denne signaturen med twitterkontoen @erdet fikk en rekke heiarop fra andre legaliseringstilhengere, og har tydeligvis en posisjon i det miljøet som en velorientert faktasjekker. Jeg tok meg derfor tid til å gå igjjennom noen av påstandene hans/hennes?

Til å være faktasjekker, er han/hun ikke særlig nøye med fakta. Han bruker gjennomgående data fra studier av sprøyterom for å dokumentere at Heroinassistert behandling er effektivt:

1. Han/hun fastslår at dødeligheten har gått ned i de kommunene som har HAB i Danmark – men dokumentasjonen han viser til, er en nettavis-artikkel om en rapport om sprøyterom, som strengt tatt heller ikke dokumenterer at sprøyterommene bidrar til færre dødsfall – bare kommer med en antakelse om at det har bidratt på bakgrunn av internasjonale erfaringer
   
   Han fastslår også at 301 liv er reddet av sprøyterommene – det rapporten egentlig sier er at 301 personer har satt overdose inne på sprøyterommene og har fått medisinsk behandling. Det sier vel mest av alt at selv under slike betingelser er injeksjon av opiater ganske risikofylt. I avisartikkelen står det at sprøyterommene fortjener mesteparten av æren for nedgangen i overdoser i 2012 – men nå viser det seg jo at overdosene går opp igjen, 50 fler enn året før.

2. Han/hun påstår at LAR ikke er særlig effektivt. Det er vel også en påstand som må begrunnes bedre. Det kommer i hvert fall an på hvilke utfall man ser på. Det er jo relativt effektivt mot overdosedødsfall i hvert fall, selv om en del overdosedødsfall nå også skyldes metadon.

3. Han/hun påstår at LAR og HAB ikke er direkte sammenliknbart siden HAB bare retter seg mot heroinavhengige mens LAR retter seg mot flere typer stoff – hmmm… begge er vel behandling rettet mot opiatavhengige? Kan det være at han/hun ikke kjenner feltet godt nok til å delta i en debatt om temaet?

4. Kilden han/hun oppgir på at ingen har dødd i HAB i Sveits er en artikkel fra 1996 om at ingen har dødd på sprøyterom i Sveits.

5. Han/hun påstår at Sveits har fått 16500 personer inn i HAB. Imponerende. Men kilden hans viser at 16500 er antallet som er i behandling, 92 % av disse er på LAR (metadon) og 1300 er på heroin.  

Dette skulle vel greie seg til å se at ikke alt man heier på i legaliseringsbevegelsen bør tas for god fisk.

Ståle Nygård, som selv er en ihuga legaliseringstilhenger, skriver på sin twitterkonto at alle de falske profilene som deltar i debatten ikke nødvendigvis er anonyme fordi de selv røyker hasj, men fordi de er" tilknyttet omsetning, profitt og tyngre kriminelle nettverk". Jeg oppfordrer alle ærlige legaliseringstilhengere til å delta i debatten under fullt navn, og gjennomskue de falske profilene. Dette innlegget er et unntak fra min regel om ikke å diskutere med anonyme. Det kommer jeg ikke til å gjøre i framtiden heller.

 

Dagbladet er blitt en narkoliberal avis. Som en følge av dette blir innlegg som det nedenforstående lett refusert, mens man på leder- og kommentarplass boltrer seg med krav om legalisering, heroinutdeling, og konstatering av at norsk narkotikapolitikk er mislykket. Dagbladet har rådet meg til å gå til andre redaksjoner med innlegget, men siden det er et debattinnlegg rettet direkte mot Dagbladet, og det ikke er mulig å få spalteplass for det der, velger jeg å offentliggjøre det her.

Naivt om narko

Av Knut T. Reinås, magister i sosiologi, leder i Forbundet Mot Rusgift

Lederartikkelen «Dødelig moralisme» i Dagbladet  19. januar retter, med bakgrunn i de norske overdosetallene for 2014, et angrep på norsk narkotikapolitikk og helsemyndighetene. De beskyldes for å være moralistiske, fordi de ikke har innført heroinassistert behandling eller tillatt heroinrøyking i sprøyterom, og for ikke å ha avkriminalisert innehav og bruk av narkotika. «Vi vet nemlig mye om hva som virker.», hevder lederartikkelen, og henviser bl.a. til Danmark, som har tatt i bruk heroinassistert behandling. Her døde imidlertid 263 personer av overdoser i 2015, femti fler enn året før (Information), noe som viser at virkeligheten er mer komplisert enn Dagbladet vil ha det til.

Hvis Dagbladet vil ha en vitenskapelig tilnærming til heroinassistert rehabilitering, bør avisen søke i den forskning som allerede har vært gjort på området. Det har også fagfeltet gjort, og bl.a. lagt vekt på følgende:

• Heroin er et korttidsvirkende preparat – tre-fire injeksjoner pr. døgn er nødvendig for å holde abstinensene unna – mens LAR-preparatene vanligvis gis en gang daglig, eller til og med en gang annenhver dag.

• Heroin er det eneste substitusjonspreparatet som fortrinnsvis injiseres. Injeksjon er den mest risikable inntaksmåten.

• I de landene som har prøvd, har det vist seg at man ikke når de hardest rammede gruppene, fordi de ikke kan greie å tilpasse seg et regime som er nødvendig ved heroinutdeling (bl. Oppmøte 2-3 ganger daglig).

• Det er ikke vist at heroin gir bedre resultater enn de LAR-preparater man allerede har på de fleste måleparametre. Dødeligheten er for eksempel ikke signifikant forskjellig.Det rapporteres om flere alvorlige hendelser som overdoser og epileptiske anfall blant deltakerne i heroinassistert behandling enn i vanlig LAR-behandling. Dette krever en tett og nitid overvåkning for å forhindre dødelige eller svært skadelige utfall. Det er selvfølgelig en noe større nedgang i bruk av gateheroin – takke fanden for det når deltakerne får tilstrekkelig heroin i klinikken. Men til tross for dette fortsetter den illegale heroinbruken hos en del, og det rapporteres om en vedvarende tilleggsbruk. Frafallet i behandling er også betydelig, opp til 50 prosent i en studie.

• Legemiddelassistert rehabilitering er ikke skikkelig utbygd i Norge – det vil være mer fornuftig å bygge ut denne, slik at R’en i LAR blir en realitet for de ca. 7500 LAR-pasientene – enn å satse på utbygging av et nytt heroinbasert forskrivningstilbud – som i enda større grad vil fokusere på medikamentet og vedlikeholde avhengigheten av både heroin og hjelpeapparat.

• Både norske og utenlandske beregninger viser at kostnadene pr. pasient i heroinassistert behandling vil være langt høyere enn i LAR.

  Ingen av disse momentene har etter mitt syn noe med moralisme å gjøre. Overdosedødeligheten i Norge er et problem som har bekymret både fagfolk og brukere i mange år. Hadde vi hatt smarte løsninger, ville vi ha tatt dem i bruk. Men også på dette området bør vi erkjenne følgende:

  Så lenge heroin og andre opioider er i omløp, vil det oppstå overdoser og andre skader, spesielt hvis stoffene injiseres. I 2014 var «bare» 34 prosent av overdosedødsfallene heroinforårsaket, mens resten i hovedsak var forårsaket av andre opioider.  

  I Norge er det påvist en særlig gjenstridig sprøytekultur blant stoffbrukere, hvor hensikten er å få mest mulig rus for pengene. Det er en parallell til den norske alkoholkulturen, hvor rus og påvirkning også er et viktig formål. Alkohol dreper dessuten også enda flere mennesker enn narkotika, for øvrig uten et tilsvarende engasjement fra Dagbladets side.

  Norge har den laveste andelen ungdommer som røyker hasj, sammenlignet med resten av Europa, et tall som dessuten går nedover. Narkotika er ikke blitt en integrert del av folk flests hverdagsliv. I et slikt perspektiv er norsk narkotikapolitikk mindre mislykket enn de fleste andre lands. Men det er fortsatt svært mange ting å gripe fatt i for norske myndigheter og frivillige organisasjoner, både når det gjelder forebygging av narkotikabruk og –skader, og når det gjelder behandling, oppfølging og integrering av folk med rusgiftproblemer.

   

Dum, dummere og dummest?

I dag har jeg et innlegg i Klassekampen med ovenstående tekst. Siden Klassekampen ikke legger ut slike innlegg på internett, legger jeg istedet ut her på bloggen.

Anna Serafima S. Kvam spør den 28. januar i artikkelen «Dum og dummere» om jeg mener ønsket om at folk skal holde seg borte fra cannabis skal gå foran all annen skadereduserende politikk. Vi har en rekke lavterskel hjelpetiltak som fungerer helt utmerket, og som ikke kommer i veien for dette ønsket.

Men det er to grupper som for sin egen og samfunnets skyld bør kutte ut cannabisbruken helt. Den ene gruppen er de som er cannabisavhengige. Vi må hjelpe dem å slutte. Dette er, etter hva jeg forstår, Kvam også enig i.

Den andre gruppen er de 85 prosent av cannabisbrukerne som ikke er avhengige av hasj eller marihuana, og som ikke har behov for et eneste skadereduserende tiltak. De bidrar gjennom sin atferd til å øke den sosiale og kulturelle aksepten for cannabisbruk, og dermed til å øke risikoen for eksponering blant sårbare grupper.

Men disse bidrar også med sin cannabisbruk til å opprettholde pengestrømmen til den illegale, svarte økonomien/narkokartellene. De utgjør en del av det markedet som er drivkraften i narkotikaproblematikken. Den internasjonale kriminaliteten har mange bein å stå på, hvorav narkotikaomsetning er en. Men denne kilden til profitt vil minke dersom markedet – dvs. etterspørselen etter narkotika minker. Her har også de s.k. ”rekreasjonsbrukerne” et ansvar.

Jeg mener ikke, slik Kvam hevder, at det mest effektive å gjøre for å begrense det svarte narkotikamarkedet er avhold (fra narkotika). Det må nok dessverre mer til, og det er derfor vi også har et forbud.

Kvam beskylder meg for å fare med harelabb over forskningen vedrørende gateway-effekten. Det er ikke alt man får med seg i et avisinnlegg, men jeg nevnte i alle fall konkrete resultater fra SIRUS, som viser en fordobling av faren for bruk av enda tyngre stoffer etter å ha brukt cannabis. Kvam, på sin side, nevner ikke noe.

Hun arresterer meg også på sammenhengen mellom bruk av cannabis og nye syntetiske psykoaktive stoffer (NPS). Jeg påpekte bare at i USA, hvor medisinsk cannabis i en årrekke har vært tilgjengelig i et stort antall stater, og hvor flere også har legalisert cannabis for rekreasjonell bruk, har bruken av NPS økt. Dette viser vel i alle fall at en liberal narkotikapolitikk ikke nødvendigvis fører til bedre kontroll med de nye syntetiske stoffene.

Norge har den laveste andelen cannabisbrukere blant de yngste, det vil si i den alderen de er mest sårbare. Dette er oppnådd under vårt nåværende forbud. Dersom vi går til USA ser vi at brukerandelen er langt høyere. Dersom vi skulle få en avkriminalisering/legalisering, slik vi ser det i statene, risikerer vi også å få brukerandeler tilsvarende de amerikanske.

Det er ikke en ønskelig situasjon.

kreinas@online.no

Bruk og «misbruk» av alkohol.

Av Knut T. Reinås, leder i Forbundet Mot Rusgift

Gunnar Hauk Gjengset svarer lørdag 8. august på mitt lille innlegg om bruk og misbruk i Klassekampen 27. juli. Utgangspunktet var hans aforisme som hevder at «Grensen mellom bruk og misbruk defineres av den som intet bruker». La oss først se hva vi er enige om: Misbruksbegrepet er subjektivt. Av den grunn har både WHO og Den amerikanske psykiatriforeningen, gått bort fra ordet misbruk, og snakker i stedet om henholdsvis «skadelig bruk» og «stoffbrukslidelse» (substance use disorder). Hauk hevder imidlertid at fordi misbruksbegrepet er subjektivt, er det et nødvendig redskap for å kunne erkjenne og dermed ta tak i sin egen situasjon. Han hevder også at «…en som ikke selv har vært misbruker neppe kan uttale seg med troverdighet om hvordan man skal kunne greie å endre sitt eget misbruk til et akseptabelt bruk». Her er det to ting å være uenige om. For det første kan det diskuteres om misbruksbegrepet er et nødvendig eller godt redskap, tatt i betraktning at det for noen kanskje tilsvarer en flaske brennevin hver lørdag, mens det for andre kan omfatte to glass vin hver kveld. Her er problemet helt forskjellig. Det som etter mitt syn er viktig er at man erkjenner at man har et alkoholproblem og at man ønsker å gjøre noe med det. Selv er jeg verdensmester i å ikke drikke alkohol, men har likevel skrevet en selvhjelpsguide for folk som har alkoholproblemer: «Alkohol – Kutt ned – Kutt ut?». På denne bakgrunnen har jeg også hatt en del deltakere på kurs, som tar valget enten å kutte ut, eller kutte ned til det Hauk kanskje vil kalle «et akseptabelt bruk». Begge deler er mulig, det avhenger av hvor langt ut i avhengighetsutviklingen en er kommet.

Hauk sier han ikke begriper hva jeg mener med at begrepet misbruk skaper et skille mellom ”oss” (som bruker og har kontroll) og ”dem” (som ikke kan holde måten). Han mener det er hele vitsen. Jeg burde kanskje tilføyd at dette kan oppleves som et moralistisk skille. Vanlige alkoholbrukere kan fortsette med sin, etter egen vurdering, måteholdne og uskadelige alkoholbruk, samtidig som de kan se ned på dem som har fått alkoholproblemer, og forklare dette med «svak karakter» eller «dårlig menneske».

Hauk har også en merkelig påstand, nemlig at man ikke blir fysisk avhengig av alkohol. Det vil nok svært mange som har opplevd alkoholabstinenser være uenig med ham i. Men den fysiske avhengigheten er tross alt mer kortvarig enn den psykiske, som er den reelle årsaken til at alkoholavhengige, som har vært i behandling, får tilbakefall. En tørrlagt alkoholavhengig får ikke tilbakefall fordi han drikker alkohol, det vet han at han ikke skal, men fordi han bestemmer seg for å drikke alkohol til tross for denne kunnskapen.

Det går ikke fram om Hauk selv har kuttet ned eller ut, men uansett så ønsker jeg ham til lykke med karrieren og de fortsatte aforismene i Klassekampen.