Rus og språk

Av Knut T. Reinås, sosiolog, leder av Forbundet Mot Rusgift.

Det har i lang tid vært forvirring når det gjelder begrepsbruken i omtalen av alkohol- og narkotikafeltet. Ord som ”ruslidelse”,”alkoholiker” og ”narkoman” brukes om hverandre. Her ønsker Helsedirektoratet å rydde opp, ved i et brev til Helse- og omsorgsdepartementet å komme med ”Forslag til begrepsbruk på rusfeltet”. Hensikten er å komme fram til en ensartet språkbruk i offentlige dokumenter, en hensikt jeg deler. Men hvorfor vil ikke direktoratet kvitte seg med misbruksbegrepet?

Direktoratet er kritiske til den måten ”rus” omtales på både i offentlige dokumenter og i massemedia. I tillegg til de eksemplene direktoratet nevner (”rusmisbruk”, ”ruslidelse”, ”ruskarriere” o.l.) kan også nevnes ”rusbehandling”, som på ingen måte samsvarer med den aktivitet som faktisk skjer, hvor man behandler pasientens avhengighetslidelse, mens han/hun stort sett er helt edru. Jeg vil også peke på ordstillinger som av og til forekommer, som f. eks. ”rus og alkohol”, hvor ”rus” her tydeligvis bare henviser til illegale stoffer. «Rus» er i Store Norske Leksikon (Aschehoug og Gyldendal 1988) definert som «den euforiske tilstand med økt selvfølelse, svekket kritikk og nedsatte

hemninger som inntrer etter nytelse av rusgift, oftest alkohol.»

 

Direktoratet forslår at ”rus” skal erstattes med ”rusmiddel-” i ordsammenstillinger. Jeg mener at også begrepet ”rusgift-” bør tillates brukt i offentlige dokumenter i de samme betydningene. Disse to begrepene brukes i dag synonymt, men rusmiddelbegrepet kan også ha en utvidet betydning, som går ut over inntak av kjemiske stoffer. Rus og avhengighet kan også utløses gjennom for eksempel spilleautomater eller spill på nett, eller ved former for spenningssøkende atferd. ”Gambling disorder” er nå tatt inn, på linje med ”Substance-Related Disorders” i den nye diagnosemanualen, DSM-V. Rusgiftbegrepet begrenser seg kun til de kjemiske stoffene, og er dermed mest presist. På akuttmottak snakker man om intoks – forgiftning – et begrep som er relativt presist og bør beholdes. Av samme grunn bør man også bruke begrepet ”avgiftning”, og droppe begrepet ”avrusning”. De fleste som kommer inn til avgiftning er ikke beruset – i dette begrepets opprinnelige betydning – de er ikke euforiske, men svært ofte påvirket av rusgifter. Denne påvirkningen kan arte seg som alle grader fra depresjon og nedtrykthet til komatøse tilstander og har lite med ”rus” i ordets egentlige betydning å gjøre. I tillegg til at svært mange av disse stoffene er toksiske – giftige – i forhold til den menneskelige organisme – er de også alle giftige i forhold til samfunnsorganismen – her tenker jeg ikke minst på de skader som påføres andre enn brukeren selv (harm to others – passiv drikking).

 

”Rusfri” er også et begrep som ofte brukes, uten at det har noen særlig god klang i publikums ører. Det brukes innenfor Legemiddelassistert Rehabilitering, LAR om pasienter som ikke bruker andre stoffer enn LAR-medikamenter, mens det for eksempel innenfor behandlingsapparatet ellers brukes om pasienter som satser på en behandling og et liv uten verken medikamenter eller alkohol. Jeg foreslår derfor at man i stedet benytter ”rusgiftfri”, som en betegnelse for det siste.

LAR-pasienter vil derimot kunne deles inn i to grupper: ”LAR-pasienter med tilleggsbruk” og ”LAR-pasienter uten tilleggsbruk”. (”Tilleggsbruk” foreslås som et mindre stigmatiserende begrep enn ”sidemisbruk”, som ofte anvendes i dag. Hvis man har et ”sidemisbruk”, hva er da ”hovedmisbruket”?)

 

Jeg er enig med direktoratet i at det gjelder å unngå stigmatiserende betegnelser. ”Misbruk” er et slik betegnelse. Det finnes intet objektivt skille mellom ”bruk” og ”misbruk”. Misbruksbegrepet er subjektivt, endrer seg over tid, noe undersøkelser ved Statens Institutt for Rusmiddelforskning, SIRUS har vist, og har som funksjon å sette et skille mellom ”oss” (som har kontroll) og ”dem” (som ikke kan holde måten). Jeg mener derfor at den nøytrale og objektive betegnelsen er ”bruk” og ”bruker”. ”Stoffbruker” , ”alkoholbruker” vil da f. eks. være nøytrale betegnelser, mens en person med rusgiftproblemer bør betegnes som det, noe direktoratet også er inne på. Begreper som ”alkoholiker” og ”narkoman” bør ikke brukes, til tross for utbredelse i media og blant publikum. I stedet anbefales begreper som ”stoffavhengig”, ”alkoholavhengig”, noe direktoratet også foreslår.

Abstinensbegrepet brukes i dag i to betydninger, både om avgiftningssymptomer ved avslutning etter langvarig bruk, og om en tilstand hvor en person er alkohol- eller stoffri.

Jeg er enig i direktoratets innvending mot dette begrepet som et uttrykk for en praksis hvor en person holder seg borte fra rusgifter. Avhold og avholdende er gode begreper for dette, mens abstinens og abstinent forbeholdes de avvenningssymptomene som opptrer når en stoff- eller alkoholavhengig person brått slutter å bruke en rusgift.

I sitt oversendelsesbrev opererer direktoratet med begrepet ”rusfeltet”.

Det strider både mot deres eget forslag til endring, og vekker assosiasjoner om et alt annet enn edruelig fagfelt. Her må det strammes opp! 

Det norske arbeiderparti - DNA

Arbeiderpartiet er det toneangivende av regjeringspartiene, og partiet har hatt helseministeren de siste åtte årene. Hva DNA bestemmer seg for, vil derfor ha stor betydning for rusgiftpolitikken også framover, dersom den rødgrønne regjeringen fortsetter.

Partiet har en rusgiftpolitisk linje, hvor alkohol- og narkotikaproblemer blir sett under ett. Jeg har analysert partiprogrammet på dette området etter hvilken generell rusgifttilnærming det har, og hvordan det stiller seg til kontrollpolitikk, forebygging, behandling og rehabilitering, rusgiftforskning og internasjonal rusgiftpolitikk. Det er naturligvis umulig i et partiprogram å dekke hele rusgiftpolitikken i detalj. På samme måte vil det også være umulig å kommentere alle de programpunktene som kanskje burde vært med, men som ikke er det. Denne gjennomgangen vil derfor først og fremst konsentrere seg om å gjennomgå det partiet faktisk skriver og programforplikter seg til. Samtidig vil omfanget og detaljrikdommen, eller mangel på samme si noe om hvor viktig rusgiftfeltet er i partiets politikk.

Generell rusgifttilnærming

Omtalen av rusgiftområdet finnes i DNAs program under hovedkapittelet ”Velferdssamfunnet”. Partiet har et eget underkapittel om ”En mobilisering for folkehelse og forebygging” hvor nødvendigheten av forebygging etter en folkehelsemodell tas opp. Jeg syns det er viktig at partiet framhever folkehelsemodellen når det gjelder å forebygge ”en epidemi” av livsstilssykdommer. Av disse sykdommene nevnes hjertelidelser, diabetes, kreft, lungesykdommer og psykiske lidelser. Det er imidlertid skuffende at ikke alkoholproblemer nevnes i samme åndedrett. Disse kan reduseres betydelig ved en folkehelsetilnærming.

Vi finner imidlertid et eget underkapittel, ”Rus – forebygging og behandling” hvor DNAs innsats på rusgiftområdet blir beskrevet. Å ha et slikt kapittel er positivt hvis det kan bidra til økt fokus på rusgiftområdet. Men alkohol- og narkotikafeltet er også en integrert del av vår sosiale, kulturelle og helsemessige virkelighet, og det hadde ikke vært noe i veien for å nevne spesielt alkoholfeltet både innen kriminalomsorg, kultur, frivillighet, utdanning og forskning osv.

I underkapittelet ”Rus – forebygging og behandling”, gis det en innledende sammenfatning av partiets rusgiftpolitikk:

”Arbeiderpartiet vil ha en ruspolitikk som forebygger rusmisbruk og som gir god hjelp og behandling til de som utvikler en avhengighet. Derfor vil Arbeiderpartiet føre en politikk som begrenser tilgangen til rusmidler, og der gode nasjonale løsninger som vinmonopol, en god skjenkepolitikk og en klar avgrensning mot legalisering av narkotika er viktige bærebjelker.”

Kommentar:
Jeg er fornøyd med at partiet understreker behovet for å begrense tilgangen til rusgifter, og regner med at det også gjelder alkohol. De tre bærebjelkene, Vinmonopolet, en god skjenkepolitikk og støtte til fortsatt forbud mot narkotika er viktige understrekninger. Det er imidlertid fortsatt viktig å avklare hva som er ”en god skjenkepolitikk”.

Arbeiderpartiet skriver videre:
”Vi vil bekjempe rusavhengighet uten å bekjempe den rusavhengige. Arbeiderpartiet er opptatt av at mennesker med rusproblemer møtes med likeverd og respekt. Hjelp skal tilbys uten at det stilles krav om rusfrihet, samtidig som rusfrihet må være et mål for de fleste.”

Kommentar: Det burde være unødvendig å si at man ikke vil bekjempe den rusgiftavhengige, like lite som man vil bekjempe pasienter med andre lidelser. Men det er tydelig at det føles et behov for å distansere seg fra tidligere tiders oppfatning av alkohol- og stoffavhengige som moralsk tvilsomme individer.

Jeg er også glad for at partiet understreker at rusgiftfrihet må være et mål for de fleste. Det er imidlertid uklart om dette etter DNAs mening også gjelder de over 7000 opiatavhengige som i dag er i legemiddelassistert rehabilitering – LAR.

Partiet skriver:
”Barn av rusavhengige må få trygge oppvekstvilkår, og pårørende må vies større oppmerksomhet. Tilbudet om hjelp og eventuell behandling til pårørende som har behov for det, må styrkes.”

Kommentar: Jeg er enig i at barna må få større oppmerksomhet og trenger trygge oppvekstvilkår. Men jeg savner en bredere satsning på dette feltet, og en større konkretisering av hva DNA vil gjøre, også når det gjelder tilbud til pårørende.

Arbeiderpartiet skriver: ”Langt de fleste skadene som følger av rus, skyldes bruk av alkohol. Arbeiderpartiet vil ha økt fokus på de negative sidene ved alkoholbruk, ikke minst de negative konsekvensene som rammer pårørende og øvrig tredjepart.”

Kommentar: Dette er en påpekning jeg er glad for at partiet gjør, ikke bare av at alkohol uten konkurranse er det alvorligste rusgiftproblemet, men at det ikke bare rammer den som drikker selv, men svært ofte også personer rundt, enten dette er pårørende, venner, kolleger, eller andre tilfeldig involverte, som medtrafikanter, forbipasserende osv. Det burde kommet enda klarere fram at disse skadene ofte ikke skyldes langvarig storforbruk av alkohol, men den aktuelle alkoholpåvirkningen, fylla, som ofte også forekommer hos ikke-avhengige alkoholbrukere. Jeg legger merke til at partiet her ikke bruker begrepet ”Passiv drikking”, om skader som rammer andre, selv om regjeringen lanserte dette som en viktig begrepsmessig nyvinning da den la fram rusgiftmeldingen ”Se meg” forrige sommer.

Partiet fortsetter: ”Arbeiderpartiet vil ha større åpenhet om alkoholmisbruk og fjerne eventuelle stigma som fører til at mennesker som trenger det, er for flaue til å be om hjelp.”

Kommentar: Jeg er enig i at det finnes et slikt stigma knyttet til alkoholproblemer. Dette kan virke uunngåelig, tatt i betraktning den dobbelthet som alkoholen omfattes med i vårt samfunn. På den ene siden blir alkoholbruk framstilt som positivt og uunnværlig i samværslivet, samtidig som det stilles krav til den enkelte om å kunne håndtere alkoholen problemfritt, og faremomentene blir underkommunisert i massemedia, og også i helsevesenet. Dobbeltheten gjør at også for eksempel helsevesenet viser unnfallenhet når det gjelder å spørre pasientene om deres alkoholvaner, når de presenterer helseproblemer, som ofte viser seg å ha sammenheng med alkoholbruk. Her kunne DNA vært mer offensive med å formulere mål og tiltak. Screening av pasientene hos fastlegen og i den somatiske spesialisthelsetjenesten for forhøyede leverenzymer, kunne for eksempel gitt grunnlag for mange gode samtaler om pasientens alkoholvaner, på et tidspunkt før spesialisert avhengighetsbehandling ble nødvendig.

Partiet skriver videre: ”Rusbehandling er en del av samhandlingsreformen, og Arbeiderpartiet vil bruke samarbeidsavtalene mellom kommuner og helseforetak aktivt, slik at den rusavhengiges behandlingsforløp er planlagt og iverksatt i samarbeid mellom helseforetak og kommune. Dette vil ikke minst ha betydning for ettervernet.”

Kommentar: Jeg går ut fra at partiet vil arbeide for at disse samarbeidsavtalene også skal gjelde mellom kommunene og de private institusjonene som har avtale med de regionale helseforetakene, og som i dag ivaretar en god del av tverrfaglig spesialisert avhengighetsbehandling, TSB.

Partiet skriver: ”Arbeiderpartiets mål er at de økonomiske virkemidlene for rusomsorg i samhandlingsreformen skal på plass så raskt det er praktisk mulig.”

Kommentar: Hva betyr dette? Vil Arbeiderpartiet satse økonomisk på rusgiftfeltet eller ikke? På ett tidspunkt var det en politisk føring at bevilgningene til rusgiftfeltet og psykiatrien skulle øke mer enn til somatikken. Men disse formuleringene i oppdragsbrevene til helseforetakene er blitt borte de siste årene. Resultatet er at rusgiftfeltet de siste årene er blitt sulteforet med bevilgninger, og den økningen man har sett når det gjelder behandlede pasienter, gjenspeiler først og fremst en nedskjæring i normert tid for langtids døgnbehandling og en overgang til i større utstrekning å behandle flere avhengighetspasienter poliklinisk. Det er på tide å spørre om effekten av disse endringene. Antall behandlinger teller ikke – dersom pasienten ikke greier å holde seg rusgiftfri under behandlingen – eller får tilbakefall like etter behandlingens avslutning – som et kombinert resultat av utilstrekkelig behandling og for lite omfattende oppfølging etter behandling. Når partiet skriver at ”de økonomiske virkemidlene skal på plass så raskt det er praktisk mulig”, bør dette bety at det allerede i statsbudsjettet for 2014 bør komme sterke signaler og bevilgninger på dette feltet, både til kommunesektoren og til TSB. Antallet langtids døgnplasser må økes, også LAR-pasienter som trenger det, må få mulighet til institusjonsopphold, og kommunene må få på plass en offensiv oppfølging av den enkelte, både når det gjelder bolig, arbeid/skolegang, fritidsaktiviteter og mulighet til å etablere nye, rusgiftfrie nettverk. Her må også samarbeid med selvhjelpsgrupper og andre frivillige organisasjoner få et løft.

Arbeiderpartiet skriver til slutt i innledningskapittelet: ”Arbeiderpartiet vil ha et kunnskapsbasert rusfelt, der en endrer det som ikke virker og styrker det som virker.”

Kommentar: Hva er et kunnskapsbasert rusgiftfelt? Det er vel bl.a. erkjennelsen av at selv den beste behandling av avhengighetslidelser vil ikke resultere i noen hundre prosent helbredelse. Det er kanskje erkjennelsen av at én behandling ikke er nok, og at mange vil slite med sin rusgiftavhengighet hele livet og trenger stadig nye sjanser. Dersom rusgiftavhengighet oppfattes som en kronisk lidelse, vil det si at behandlings- og oppfølgingsapparatet stadig må stå klart til ny innsats overfor den enkelte når tilbakefallet er et faktum, og at antallet nye måneder eller år med rusgiftfrihet må oppfattes som en seier. En kunnskapsbasert tilnærming til rusgiftfeltet krever også en erkjennelse av at når avhengighetsbehandling er så vanskelig og så dyrt, må vi også gjøre alt vi kan for å forebygge utvikling av rusgiftproblemer. Her syns jeg partiprogrammet til Arbeiderpartiet viser for liten innsikt og innsatsvilje.

Kontrollpolitikk

Under hovedkapittelet ” Kunnskapssamfunnet med underpunktet ”Aktiv næringspolitikk” skriver partiet: ”Sikre et regelverk for alkoholreklame som likebehandler like aktører. Det bør åpnes for såkalt generisk omtale og bilder av alkoholholdige produkter på produsenters og leverandørers nettsider, med informasjon om ulike produkttypers karakteristika og hva slags drikk som passer til hvilke typer mat.”

Samme sted skriver partiet: ”Opprettholde et helhetlig aktør- og medienøytralt forbud mot alkoholreklame. Innenfor denne rammen utrede muligheten for å åpne også for nøktern produktinformasjon direkte fra produsenter til forbrukere, på informasjonsplattformer som forbrukerne aktivt må oppsøke.”

Kommentar: Dette kan ikke bety annet enn at Arbeiderpartiet ønsker å lempe på alkoholreklameforbudet, som har eksistert siden 1975, og som det er bred enighet om har virket etter hensikten. Her har partiet latt seg påvirke av næringsinteresser, og om dette blir satt ut i livet, vil det også bidra til å undergrave og smuldre opp hele alkoholreklameforbudet. Dette er ikke i samsvar med partiets henvisning til folkehelse og forebygging.

Under hovedkapittelet ”Bygge landet videre” og underpunktet ”Domstol og kriminalomsorg” vil partiet: ”Sette inn særlige tiltak overfor grupper som er sårbare for gjentakelser, som unge og rusavhengige.”

Kommentar: Jeg er enig i at det er viktig å sørge for gode ressurser innenfor kriminalomsorgen, og at unge lovbrytere med et begynnende rusgiftproblem, eller rusgiftavhengige innenfor kriminalområdet generelt blir gitt alternative behandlings- og reaksjonsmuligheter, som alternativ soning, narkotikaprogram med domstolskontroll, og også alternative reaksjonsformer for mindre alvorlige narkotikalovbrudd, som motivasjonssamtaler, ungdomskontrakter, påtaleunnlatelse på vilkår osv. Dette krever spesialiserte innretninger både innen kriminalomsorgen, og i politiet.

Forebygging

Det er få rusgiftspesifikke forebyggingstiltak å finne i Arbeiderpartiets program, men de skriver: ”Jobbe for at kommunene har rusfrie fritidstilbud/fritidsklubber til ungdom.”

Kommentar: Jeg er glad for at partiet understreker behovet for fritidsklubber og andre rusgiftfrie fritidstiltak i kommunene. Dessverre er mange fritidsklubber blitt lagt ned rundt om i landet, av mangel på økonomiske ressurser og prioriteringer i kommunene. En tilnærming kunne kanskje være lovfesting av fritidsklubbvirksomheten, pluss en økonomisk stimulering av etablering og drift av slike i kommunene. Partiet nevner ikke frivillige organisasjoner, som også har et potensial som rusgiftfrie arenaer. Organisasjoner som forplikter seg til å drive alkoholfritt burde få ekstra tilskudd.

Arbeiderpartiet nevner heller ikke skolen som rusgiftspesifikk forebyggingsarena. I skolen går alle barn og unge, og det er grunnlag for både primær- og sekundærforebyggende innsats her.

Partiet skriver: ”Følge opp tiltakene fra rusmeldingen når det gjelder doping.”

Kommentar: Et forbud mot bruk av dopingmidler er på trappene, som i Sverige. Men oppfølging i forhold til treningssentre burde ha vært nevnt, og samarbeid med idretten.

Behandling og rehabilitering

Partiet skriver: ”Jobbe for at tjenestene til rusavhengige blir mer tilgjengelige og utadrettet og dermed tilpasses denne gruppens behov.”

Kommentar: Ja, det er sant at tjenestene ikke er tilgjengelige nok. Dette skyldes først og fremst at det er lang ventetid, og at det insisteres på at alle pasienter skal henvises til avhengighetsbehandling via fastlege/sosialtjeneste eller annen spesialisthelsetjeneste. I utgangspunktet er rusgiftavhengighet en livstruende tilstand, noe ikke minst de mange overdosedødsfallene viser, og avhengighetspasienter burde komme inn under kategorien øyeblikkelig hjelp. Dette gjelder både avgiftning og videreføring til aktiv behandling. Dette krever en høyere beredskap i rustiltaksapparatet, en større kapasitet, og en reduksjon i de beleggskrav som de fleste behandlingstiltak er pålagt. Det må tåles at noen plasser er i reserve for å kunne ta imot akutte innleggelser.

Partiet skriver videre: ”Bygge ut lavterskeltilbud for rusmiddelmisbrukere, der brukere både får helse- og sosialfaglig oppfølging.”

Kommentar: Jeg tolker dette slik at Arbeiderpartiet ønsker mer av tiltak som for eksempel 24/SJU og Feltpleien i Oslo, Straxhuset i Bergen, oppfølgingsteamet i Trondheim osv. Folk i feltet vet hva som skal til av slike tiltak, men det kreves også at politikere er villige til å bevilge det det koster å etablere og drive dem.

Arbeiderpartiet skriver: ”Sikre personer med rusproblemer tett og individuell oppfølging før, under og etter behandling i spesialisthelsetjenesten.”

Kommentar: Dette behovet har vært kjent i alle år. Men da må kommunenes rusgifttjenester få et løft, kanskje både økonomisk og lovgivningsmessig. Tilstrekkelig kapasitet på et så underprioritert område krever antakelig øremerkede bevilgninger, i alle fall i en oppbyggingsperiode.

Partiet skriver: ”Redusere ventetid til avrusning, behandling og oppfølgingstjenester og sikre kontinuitet i behandlingsforløpet. Sikre sammenhengende tjenester i tråd med samhandlingsreformen. Sikre at behandlingsforløp i spesialisthelsetjenesten utvikles i et forpliktende samarbeid med kommunen. Sikre godt utbygd oppfølging etter behandling.”

Kommentar: Det bør selvsagt ikke være ventetid på avgiftning og avhengighetsbehandling, jfr. aktiv rusgiftavhengighet som en livstruende tilstand. Det forpliktende samarbeidet mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten på dette området må gå begge veier, dvs. at kommunen ved behov må få rett til å legge inn avhengighetspasienter i avgiftning/behandling uten ventetid.

DNA går inn for: ”At det utvikles rusakutter i de største byene”.

Kommentar: Dette er jeg helt enig i. Spesielt er det viktig at alle overdosetilfeller uten unntak blir kjørt til akuttmottaket, for observasjon og utredning.

Partiet vil også ”Sikre tannbehandling til tidligere rusmiddelmisbrukere”

Kommentar: Dette er på høy tid. I dag er det bare rusgiftavhengige i institusjonsbehandling som får gratis tannbehandling. Men behovet er minst like stort for pasienter i poliklinisk behandling og dagbehandling, og også for tidligere pasienter som ikke lenger er i behandling. Ideelt sett burde tannbehandling være gratis for hele befolkningen, slik den er i en rekke andre land.

Partiet vil: ”Sikre at brukerens individuelle plan er konkret og gis et reelt innhold, og at det skaffes koordinator til brukere med behov for sammensatte tjenester.”

Kommentar: Partiet har tydeligvis fanget opp at mange pasienters individuelle plan bare er et formelt dokument, som ikke blir brukt aktivt i behandlingen. En individuell plan forutsetter også en koordinator, og alle avhengighetspasienter har behov for sammensatte tjenester.

Arbeiderpartiet vil: ”Styrke samarbeidet med de ideelle aktørene på rusomsorgsfeltet, og med organisasjonene for brukere og pårørende.”

Kommentar: Det er uklart hva som menes med dette. De regionale helseforetakene kjøper i dag tjenester av en rekke ideelle organisasjoner, som Blå Kors, Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen osv. Betyr det en utvidelse av dette samarbeidet? Samarbeidet mellom helseforetakene og organisasjonene for pårørende og brukere er også i gang de fleste steder, gjennom for eksempel egne brukerutvalg. Men samtidig er det viktig å skille mellom brukerorganisasjoner som arbeider for best mulig behandling av avhengighetspasienter, og organisasjoner som først og fremst arbeider for en mest mulig liberal narkotikapolitikk.

Partiet vil ”Ha en nullvisjon for overdoser og oppsøkende overdoseteam i alle store byer.Ha et prøveprosjekt med Naloxone (nesespray, motgift) i de store byene.”

Kommentar: Det er godt å ha en nullvisjon, som i beste fall kan være retningsgivende. Men overdoser vil vi nok ha så lenge folk injiserer opioider. Men partiet lanserer et par tiltak som kan bringe antallet overdosedødsfall nedover, nemlig et prøveprosjekt med utdeling av Naloxone. Dette vil ikke redde flertallet av overdoseofrene, som vanligvis dør alene, men der hvor flere er sammen, vil det kunne redde en stoffbruker med overdose dersom noen av de andre tilstedeværende har tilgang til naloxone. Det er også et godt tiltak å opprette overdoseteam i de store byene. Erfaringene fra teamet i Trondheim er kanskje det som bør være retningsgivende.

Partiet vil: ”Styrke tilbudene til de mest hjelpetrengende og sikre at brukere med både psykiske lidelser og rusavhengighet blir fulgt tett opp over tid.”

Kommentar: Dette er det bred enighet om. Men det sies intet om hvilke tilbud som skal styrkes, og hvordan en tettere oppfølging skal finne sted.

Partiet vil også: ”Styrke rehabiliteringssiden av legemiddelassistert behandling.”

Kommentar: Dette er det også enighet om, og det har vært sagt i mange år. Som det dominerende regjeringspartiet burde Arbeiderpartiet også ha gjort noe mer for å følge dette opp i praksis.

Endelig vil partiet: ”Sikre gode rutiner og kompetanse i hele hjelpeapparatet slik at personer med rusproblemer og deres pårørende lettere fanges opp”.

Kommentar: Det er for det meste allerede gode rutiner og kompetanse i hele hjelpeapparatet, innenfor de rammene de har. Men dersom det ikke finnes plass, og ventetiden er lang, er det vanskelig å fange opp personer med rusgiftproblemer eller deres pårørende. Det samme gjelder kommunenes evne til å være i forkant, skolehelsetjenestens ressurser osv. Dersom politikerne er villige til å satse på hjelpeapparatet, er det allerede gode kunnskaper om hvordan det kan bli bedre og enda bedre tilpasset tidlig intervensjon, pårørendearbeid, samarbeid mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten osv.

Rusgiftforskning

Partiet vil også: ”Styrke forskningen på rusavhengighet og effekt av behandling.”

Kommentar: Det er absolutt nødvendig med kontinuerlig forskning. Noen temaer: Hva kan gjøres for å øke gjennomføringsgraden i avhengighetsbehandling? Kan en konsekvent bruk av §10-4 i den nye helse- og omsorgsloven bidra til mindre drop-out i første del av behandlingen?

Konklusjon:

Partiet ønsker å legge mer vekt på alkohol, men lanserer ingen tiltak for å redusere problemer. I den grad partiet ønsker å gjøre noe konkret, er det å lempe på alkoholreklameforbudet.  Partiet lanserer ingen nye forebyggingstiltak, men skal ha pluss for at de vil arbeide for rusgiftfrie fritidstilbud for ungdom. Det står lite om hvilke tiltak partiet vil iverksette mot rusgiftproblemer innenfor kriminalomsorgen og i justissektoren i det hele tatt. Når det gjelder behandling og rehabilitering nøyer partiet seg med generelle formuleringer, som i og for seg viser innsikt i hva problemet dreier seg om, men som ikke er konkrete. ”Å styrke tilbudet” er ikke en god nok formulering, dersom det ikke konkretiseres ved for eksempel økte bevilgninger, eller forslag til konkrete tiltak. Rusgiftproblemet er et internasjonalt problem, men DNAs program har ingen formuleringer om internasjonalt rusgiftarbeid. Partiet skal ha kreditt for at det i alle fall nevner rusgiftforskning. Inntrykket er at med DNA ved roret, blir rusgiftpolitikken ikke så veldig mye annerledes enn i dag.

Sosialistisk Venstreparti - SV

Partiet har en tydelig rusgiftpolitisk linje, og det er interessant å se hva de går inn for når det gjelder generell rusgifttilnærming, kontrollpolitikk, forebygging, behandling og rehabilitering, rusgiftforskning og internasjonal rusgiftpolitikk. Det er naturligvis umulig i et partiprogram å dekke hele rusgiftpolitikken i detalj. På samme måte vil det også være umulig å kommentere alle de programpunktene som kanskje burde vært med, men som ikke er det. Denne gjennomgangen vil derfor først og fremst konsentrere seg om å gjennomgå det partiet faktisk skriver og programforplikter seg til. Samtidig vil omfanget og detaljrikdommen, eller mangel på samme si noe om hvor viktig rusgiftfeltet er i partiets politikk.

Generell rusgifttilnærming,

Under hovedkapittelet Helse har partiet plassert to underkapitler, ”Rusomsorg” og ”Alkohol”. I den grad SV snakker eksplisitt om narkotika, er det under ”Rusomsorg”, dvs. en må få inntrykk av at narkotikaproblemet først og fremst er et behandlings- og rehabiliteringsproblem, mens underkapittelet ”Alkohol” i hovedsak omhandler kontrollpolitiske problemstillinger knyttet til omsetning av alkohol.

Underkapittelet ”Rusomsorg” innledes med: ”SV vil styrke innsatsen mot rusavhengighet. Hovedmålet må være forebygging, gjennom en restriktiv rusmiddelpolitikk, gode oppvekstvilkår for barn og unge og helse- og omsorgstjenester med lav terskel og minimal ventetid”. Som kulepunkt til dette kreves: ”En ny tiårig opptrappingsplan for rusfeltet. Planens mål skal være å styrke forebygging og tidlig intervensjon i ungdomsmiljøene, fjerne behandlingskøer, sikre helhetlig behandling og rehabilitering og skaffe nok egnede boliger for rusavhengige. Rusavhengige skal få tilbud om hjemmerehabilitering med vekt på boevne og trening på hverdagsoppgaver.”

Kommentar: En ser at partiet har et helhetlig rusgiftpolitisk syn, som går fra forebygging til behandling og rehabilitering”. Men hva slags forebygging er det partiet ser for seg”. Når tidlig intervensjon nevnes, gjelder det sannsynligvis personer som allerede er i en risikogruppe eller som allerede har begynt å utvikle et rusgiftproblem, noe som er viktig nok. Men folkehelsetilnærmingen, som dreier seg om å hindre eksperimentering og bruk av narkotika, og redusere totalforbruket av alkohol og utsette alkoholdebuten hos unge, nevnes ikke. Jeg er likevel glad for at SV vil gå inn for en ny, tiårig opptrappingsplan for rusgiftfeltet. Jeg håper det innebærer at alkohol- og narkotikafeltet skal prioriteres med penger og ressurser de neste 10 årene, hvis det er opp til SV.

I underpunktet ”Alkohol” poengteres at: ”SVs mål for alkoholpolitikken er å verne enkeltmennesker mot avhengighet og alkoholskader og å verne samfunnet mot vold og negative ringvirkninger av andres misbruk. Spesielt sårbare er familie, barn og venner av folk som er alkoholavhengige. Det drikkes mer alkohol i Norge i dag enn tidligere, som følge av en liberal alkoholpolitikk de siste femten årene. Dette har ført til økte sosiale problemer. Sammenhengen mellom tilgjengelighet, pris og misbruk er sterk. SV vil derfor arbeide mot salg av vin og brennevin i butikk og justere opp alkoholavgiftene for å unngå at alkohol blir relativt billigere når kjøpekraften øker.Vinmonopolet sikrer regulert omsetning, godt vareutvalg og rimelig tilgjengelighet over hele landet.Vinmonopolet er viktig for en ansvarlig alkoholpolitikk og for et likeverdig tilbud av alkoholholdige drikkevarer. SV vil føre en alkoholpolitikk som er konsekvent og forståelig, og vil derfor fjerne ordningen med forkortede salgstider dagen før helligdager og på lørdager.”

Kommentar: Partiet ser sammenhengen mellom en liberal alkoholpolitikk og økte sosiale problemer. Sammenhengen mellom pris, tilgjengelighet og problemer understrekes. Det er derfor merkelig at flere forslag partiet har til nye tiltak går i retning av økt tilgjengelighet, nemlig opphør av forkortede salgstider før helligdager og på lørdager og vinmonopol i alle kommuner. Men SV understreker Vinmonopolets betydning som alkoholpolitisk instrument og ønsker å justere opp alkoholavgiftene i takt med kjøpekraftutviklingen.

Kontrollpolitikk,

Under underpunktet ”Rusomsorg” kreves: ”At bruken av fengselsstraff og bøter mot rusavhengige for besittelse av brukerdoser avskaffes, og erstattes med andre reaksjonsformer”.

Kommentar: SV bidrar her til å videreformidle den feiloppfatningen at fengselsstraff i dag brukes for besittelse av brukerdoser av narkotika. Men bøter brukes. Det nevnes ikke hvilke ”andre reaksjonsformer” SV går inn for. Innenfor et forbud mot narkotika kunne dette for eksempel være motivasjonssamtaler, påtaleunnlatelse på vilkår, ungdomskontrakter, intervensjonsprogram som betingelse for påtaleunnlatelse, narkotikaprogram med domstolskontroll. Men det sies ikke eksplisitt at SV går inn for å opprettholde forbudet. Ettersom de, sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i fjor sommer i den felles rusgiftmeldingen ”Se meg” eksplisitt motsatte seg en legalisering, må vi gå ut fra at SV fortsatt står for dette. Men det er ikke klargjort i programmet.

I underpunktet ”Alkohol” er det nevnt en rekke kulepunkter som gjelder alkoholomsetningen.

”SV jobber for:

• Å øke alkoholavgiftene for å redusere tilgjengeligheten.
• At bevillingshavere som gjentatte ganger bryter alkoholloven, mister muligheten til å få bevilling.
• Å åpne for kommunale tillegg i bevillingsgebyrene for å finansiere økt kontroll med skjenking
• og salg av alkohol.
• Å tillate salg av alkohol etter klokken 1500 også på dager før helligdag.
• Tilbud om vinmonopol i alle kommuner som ønsker det.
• At den nasjonale maksimalrammen for skjenketid settes til klokken 0200.”

Kommentar: Jeg er glad for at SV vil øke alkoholavgiftene, siden dette er en av de sikreste metodene for å holde nede eller redusere alkoholforbruket. Men det hadde vært ønskelig om SV var mer konkrete, f.eks. øke alkoholavgiftene med et visst antall prosent, eller øke den mer enn prisstigningen e.l.

Jeg er også fornøyd med at SV vil ta fra bevillingshavere som ”gjentatte ganger bryter alkoholloven” muligheten til å få bevilling. Men det sies ikke noe om hvor mange ganger loven skal brytes, før dette skjer. Tatt i betraktning de sjeldne kontrollene, er sjansen for å bli tatt i brudd på alkoholloven relativt liten. Kommunene kan allerede i dag etter alkoholloven inndra bevillinger etter bare en gangs påvist lovbrudd, men det blir sjelden eller aldri gjort. Og bevillinger blir vanligvis inndratt for kun kort tid, fra en uke til et par måneder.

Bevillingsgebyrene går i dag allerede i sin helhet til kommunene, så der er SV mangelfullt orientert, og formålet er også i dag å finansiere den kommunale bevillingskontrollen. Kommunen kan i praksis fastsette den størrelsen på bevillingsavgiften den selv vil. Men jeg er glad for at SV ønsker å styrke alkoholkontrollen.

Forslaget om å tillate salg av alkohol etter kl. 15.00 dager før helligdag, representerer et lite, men viktig skritt i retning av å øke alkoholtilgjengeligheten. Tatt i betraktning det norske drikkemønsteret, med helgefyll, må det antas at dette er et bidrag til økt belastning, ikke bare for storbrukere av alkohol, men også for deres familier, og for unge voksne, som vanligvis drikker mest i helgene.

Forslaget om å opprette vinmonopol i alle kommuner som ønsker det vil, om det blir gjennomført føre til økt alkoholforbruk blant dem med på forhånd størst alkoholforbruk i disse kommunene, ifølge forskning. Opprettelse av vanlige vinmonopolbutikker er heller ikke økonomisk bærekraftig, da disse kommunene vanligvis er små og har et tynt befolkningsgrunnlag. Løsningen på dette vil sannsynligvis være ”pol i butikk” som på sikt kan bane vei for forslag som vin i dagligvarehandelen osv. Skjer det, vil også Vinmonopolet som institusjon undergraves. Jeg oppfatter det slik at SV her kommer med utspill som man ellers først og fremst er vant til kommer fra de blå partiene.

Men SV går i alle fall inn for en times kortere skjenketid enn i dag. Dette er et forslag, som, om det blir gjennomført, kan redusere volden og uroen på og rundt utestedene, og det er derfor all grunn til å støtte dette, selv om regjeringen, hvor SV deltar, ikke våget å sette fram dette forslaget da stortingsmeldingen om rusgiftpolitikk ble lagt fram i fjor sommer.

Behandling og rehabilitering,

Mesteparten av underkapittelet ”Rusomsorg” dreier seg om behandling og rehabilitering. SV skriver: ”De som ønsker å slutte med rusmidler, må få god og rask hjelp. SV vil satse på tverrfaglig spesialisert rusbehandling som tilbyr koordinerte og helhetlige tjenester uten unødvendige brudd i behandlingen. Rusavhengige er som alle andre mennesker – de er forskjellige. Derfor må avvenningstilbudet være preget av et faglig mangfold, med mulighet for å velge mellom ulike behandlingsmetoder. Noen klarer seg godt med korttidsbehandling, mens andre trenger lengre tid på å komme seg ut av rusen. I dag vrir stadig flere helseforetak innsatsen fra langtids- til korttidsbehandling. En slik utvikling gagner ikke nødvendigvis rusavhengige. SV vil sikre at det opprettholdes tilbud om langtidsbehandling over hele landet. Folk må få tilgang på behandling fort, og ventelistene må avvikles. Ingen skal vente mer enn 30 virkedager på et poliklinisk tilbud.”

Kommentar: Jeg er enig i satsningen på koordinerte og helhetlige tjenester uten unødvendige brudd i behandlingen. Men hva er ”koordinerte og helhetlige tjenester”? Det er uklart hva SV mener med langtidsbehandling. Folk kan være i behandling i lang tid, uten nødvendigvis å være i langtids institusjonsbehandling. De kan for eksempel bevege seg fra institusjonsopphold til dagbehandling til poliklinisk behandling over mange måneder. Men de tyngste og hardest rammede rusgiftavhengige trenger langtids døgnbehandling. SV setter i den sammenheng søkelyset på helseforetakenes dreining fra døgnbehandling til poliklinisk behandling.  Jeg er enig i denne kritikken. Det viktige er ikke hvor mange pasienter man greier å føre statistikk for, men hvor mange pasienter som greier å gjennomføre og gjøre seg nytte av behandlingen. Jeg er også enig i at ventelistene må avvikles. Det er derfor litt paradoksalt at SV aksepterer 30 virkedagers ventetid på poliklinisk behandling. Rusgiftavhengighet må betraktes som en livstruende og i verste fall akutt tilstand, samtidig som frivillig behandling krever at tilbudet må stå klart når motivasjonen er der.

Partiet skriver: ”SV ønsker å åpne for heroinassistert behandling for de aller mest utsatte brukerne.”

Kommentar: Dette standpunktet er ikke begrunnet. Når heroin ikke er tatt i bruk i behandling i Norge, skyldes det delvis at heroin er et korttidsvirkende preparat, som krever tre-fire injeksjoner pr. dag for å holde abstinensene unna, mens dagens LAR-medikamenter vanligvis bare må inntas en gang daglig. Heroin inntas gjennom injeksjoner, som er den mest risikable inntaksmåten, mens metadon og buprenorfin inntas gjennom munnen. Som følge av dette krever heroinassistert behandling nøye oppfølging av helsepersonell i egne klinikker. Dette legger beslag på store, knappe helsepersonellressurser som kunne ha vært brukt bedre. Heroinassistert behandling har ikke vist signifikant bedre resultater enn vanlige LAR-medisiner i de landene hvor dette er blitt forsøkt. I tillegg er de mest ustrukturerte og tyngst belastede brukerne blitt utelukket fra heroinprogrammene, fordi de ikke greier å tilpasse seg det regimet som et slikt program krever. Med den mangelfulle oppfølging som LAR-pasienter mange steder i landet får i dag, burde prioriteringene i alle fall ha vært å sikre dagens LAR-pasienter et anstendig behandlings- og oppfølgingstilbud før man begynner å kreve heroinassistert behandling, som er en langt dyrere terapiform.

SV skriver: ”De som ikke klarer å slutte med rusmidler, må få bistand som kan sikre skadereduksjon og et verdig liv”. Her savner jeg en målsetting fra SV. Skal narkotikaavhengige tillates å fortsette å bruke illegale rusgifter?” Hva da med forbudet mot narkotika? Er det slik at forbudet skal gjelde for noen, men ikke for alle? Skal bistanden og skadereduksjonen kombinert med den illegale rusgiftbruken få fortsette på ubestemt tid? Eller er det slik at avhengighetspasienter skal over på LAR-medisiner, uansett hva de er avhengige av? Hva med kokain- og amfetaminavhengige?

Partiet skriver også: ”Rusavhengige må sikres verdige boforhold, tilbud om arbeid, studier eller annen sysselsetting og få hjelp til å oppnå en ordnet økonomi. Kommunene har et særlig ansvar for å sikre sammenheng og helhet i tjenestene. All behandling og hjelp av rusavhengige må preges av brukermedvirkning, likeverd og respekt.”

Kommentar: Det er ikke vanskelig å være enig i disse formuleringene. De etterlater likevel en uklarhet. Svært mange rusgiftavhengige greier ikke, selv med hjelp, å få en ordnet økonomi, beholde en jobb eller bolig, så lenge de er i aktiv rusgiftbruk. Målet må derfor være først å få behandlet rusgiftavhengigheten, deretter å vedlikeholde en rusgiftfri tilværelse og hindre tilbakefall, bl.a. ved hjelp av støtte til arbeid/skolegang, bolig og en ordnet økonomi. Men er det dette SV mener, eller ønsker partiet å se bort fra behandlingsbehovet og heller konsentrere seg om skadereduksjon?

Partiet har også satt ned noen kulepunkter for å tydeliggjøre noen av standpunktene:

”SV jobber for ”Å etablere mottaks- og oppfølgingssentre over hele landet”.

Kommentar: Begrepet ”mottaks- og oppfølgingssentre” er et produkt av det s.k. Stoltenbergutvalgets rapport om narkotikapolitikken. Begrepet ble ikke brukt i den siste stortingsmeldingen om rusgiftpolitikk, som SV som regjeringspartner sto bak. Det er derfor litt uklart hva partiet legger i begrepet her. Stoltenbergutvalget ville ha statlige mottaks- og oppfølgingssentre, mens dette ikke er aktuelt verken etter samhandlingsreformen eller etter gjeldende lovverk. Det kan likevel være aktuelt å etablere mottaks- og oppfølgingssentre der det er naturlig, etter modell av for eksempel 24/SJU i Oslo. Det viktigste kriteriet er her lav terskel, nødvendig legefaglig, psykologfaglig og sosialfaglig kompetanse til å initiere utredning og kontakt med øvrige hjelpetiltak. Men slike sentre, etter denne modellen, vil være svært dyre i etablering og drift, og fagfolkene skal også rekrutteres. Så utover de største byene, tror jeg ikke slike etableringer vil være aktuelt. I andre kommuner må man heller bygge på de lavterskeltiltak man har. Et viktig poeng i Stoltenbergutvalgets rapport er at sentrene skal være døgnåpne og ta imot folk uten noen form for henvisning, med mulighet for akuttovernatting. Vi er enige i at man trenger slike steder, som også kan ta imot avhengige, som ikke kan ta vare på seg selv, og som blir kjørt dit av politiet. Siden de fleste behovene brukerne av slike sentre har vil ligge i kommunen, vil det være naturlig at MO-sentrene også blir forankret i kommunen, og ikke i spesialisthelsetjenesten eller på noe annet statlig nivå. Dette vil også gjøre det enklere å etablere den helt nødvendige kontakten med andre kommunale instanser som skal ha ansvaret for oppfølgingen av den enkelte.

SV skriver også: ”Å sikre at pasienter i legemiddelassistert behandling mottar fullgod rehabilitering, og ikke bare medisin.”

Kommentar: Dette støtter jeg fullt ut. Imidlertid savnes en litt spesifikk beskrivelse av hvordan dette skal gjøres, i og med at situasjonen ikke er blitt bedre i løpet av de 8 årene SV har sittet i regjering.

Partiet skriver: ”Å sikre at tilbudet om rusavvenning er mangfoldig og at ulike behov dekkes både i behandlingsmetode og -lengde.”

Kommentar: Dette støttes også fullt ut. Men hvordan? Skal behandlingstilbudet ved sykehusene styrkes? Skal anbudsregimet ved de regionale helseforetakene fortsette? Skal noen døgninstitusjoner få rett til også å kreve LAR-frihet som vilkår for å motta pasienter?

SV vil: ”Å styrke behandlingstilbudet for pasienter med dobbeltdiagnoser. Mange sliter med både rus og psykiske problemer, og disse faller i dag ofte mellom to stoler. Mange med store psykiske problemer blir stående uten et tilbud. Vi må utvikle kompetansen og tilbudet for denne gruppen.”

Kommentar: Igjen blir dette punktet litt for allment. Påpekingen av dobbeltdiagnosepasientenes situasjon er helt på sin plass, men det savnes konkretisering av hva SV vil gjøre.

Partiet skriver: ”At bosted med oppfølging skal defineres som en del av behandlingsopplegget, og at folk må få botilbud i varige boliger.”

Kommentar: Dette er jeg helt enig i, men igjen – allment. Hvordan skal dette ordnes? Skal det lovfestes i Pasientrettighetsloven? Skal kommunene få øremerkede midler som kan brukes til dette? Skal Husbanken inn i bildet?

SV skriver til slutt: ”Å innføre røyke-/sprøyteromløsninger med helse- og sosialfaglig personell i de store byene”.

Kommentar: Sprøyterom som virkemiddel har færre positive enn negative sider. Det sprøyterommet som er etablert i Oslo brukes bare av en brøkdel av de registrerte brukerne. Sprøyterommet har ikke hatt dokumenterte effekter i forhold til overdoseproblematikken. Sprøyterommet binder opp økonomiske og helsemessige ressurser som kunne ha vært brukt bedre. Veldig få av brukerne er blitt hjulpet videre inn i behandlingsapparatet. Sprøyterommet innebærer en de facto legalisering av heroin i Oslo, hvor politiet ikke kan gripe inn. Sprøyterommet bidrar til å vedlikeholde den sprøytekulturen som det er bred enighet om er den viktigste årsaken til den høye overdosedødeligheten i Norge. Det er bedre å gi tilbud til heroinavhengige som peker ut over stoffbrukertilværelsen enn å tilby en halvtimes verdighet i en ellers 24 timers uverdig gatestoffbrukertilværelse.

Konklusjon: SV avmerker rusgiftfeltet som et eget oppgaveområde, det skal de ha. SVs programpunkter på rusgiftområdet er i hovedsak riktige i beskrivelsen, men svært allmenne når det dreier seg om tiltak, og i noen grad motvirker forslagene hverandre, som for eksempel at flere vinmonopolutsalg skal åpnes, samtidig som skjenketiden skal reguleres. Vi finner lite spesifikt om forebygging, bortsett fra en formulering om gode oppvekstvilkår for barn og unge”. Det står ingen ting om rusgiftforskning og ingen ting om internasjonalt rusgiftarbeid. SV er bekymret for at alkoholforbruket har gått opp de siste 15 årene, hvorav partiet har sittet i regjering de siste åtte årene. Men det er lite som tyder på at SV vil ta grep for å redusere alkoholforbruket kraftig.

Målene på narkotikapolitikkens område er vage. Støtter SV forbudet mot narkotika eller ikke? Vil SV satse på behandling med rusgiftfrihet som mål, eller vil partiet først og fremst satse på skadereduksjon og legemiddelassistert behandling? Hva mener SV om den internasjonale diskusjonen om cannabis?

Det er kanskje mange grunner til å stemme på SV, men rusgiftpolitikken er i så fall ikke en av dem.

Miljøpartiet de grønne:

Partiet har på meningsmålingene ligget an til å få inn stortingskandidater fra Oslo og kanskje også andre fylker. Partiet har en tydelig rusgiftpolitisk linje, og det er interessant å se hva de går inn for når det gjelder generell rusgifttilnærming, kontrollpolitikk, forebygging, behandling og rehabilitering, rusgiftforskning og internasjonal rusgiftpolitikk. Det er naturligvis umulig i et partiprogram å dekke hele rusgiftpolitikken i detalj. På samme måte vil det også være umulig å kommentere alle de programpunktene som kanskje burde vært med, men som ikke er det. Denne gjennomgangen vil derfor først og fremst konsentrere seg om å gjennomgå det partiet faktisk skriver og programforplikter seg til. Samtidig vil omfanget og detaljrikdommen, eller mangel på samme si noe om hvor viktig rusgiftfeltet er i partiets politikk.

Generell rusgifttilnærming

Miljøpartiet De grønne er i pressen ofte blitt framstilt som legaliseringspartiet framfor noen. I partiprogrammet finner man imidlertid mindre av dette, men det legges mer vekt på behandling og skadereduksjon enn på forebygging.

De rusgiftpolitiske programpunktene er hovedsakelig samlet under ”Justispolitikk og beredskap” og under ”En bedre helsepolitikk”.

Under ”Justispolitikk og beredskap skriver partiet:
”En svært stor del av domstolenes og fengselsvesenets kapasitet går i dag med til narkotikarelaterte lov­brudd. Erfaringer fra andre europeiske land tyder på at mange av disse lovbruddene kunne vært unngått med en bedre helsepolitikk for rusmiddelavhengige. Rusmiddelmisbruk kan og bør håndteres primært som et helseproblem, i tråd med Stoltenberg-utvalgets konklusjoner.”

Som et tydeliggjørende kulepunkt skriver partiet:

”Føre en human narkotikapolitikk der rusmisbruk behandles som et helseproblem. Vi vil av-kriminalisere bruk av illegale rusmidler og besittelse av mindre mengder stoff til eget bruk. Vi ønsker derimot fortsatt at innføring, produksjon og salg av narkotika skal være straffbart.”

Kommentar: De grønne ønsker altså først og fremst å avkriminalisere innehav og bruk av illegale rusgifter. Det snakkes ikke om legalisering, men siden det poengteres at all annen befatning med narkotika skal være straffbar, må programformuleringen tolkes som et ønske om legalisering av bruk og innehav til eget bruk. Det er altså et skritt videre i forhold til dagens situasjon, hvor innehav av mindre mengder/bruk blir møtt med enten en bot eller for eksempel en påtaleunnlatelse på vilkår.

Det er ellers blitt populært å mene at rusgiftavhengighet skal behandles som et helseproblem og ikke som et kriminalitetsproblem. De grønne går til en viss grad for begge deler, i og med at de mener en stor del av narkotikatrafikken fortsatt skal være straffbar, mens avhengighetsproblemer primært skal behandles som et helseproblem, i tråd med Stoltenbergutvalgets konklusjoner. Situasjonen i dag er imidlertid at slike problemer i stor grad blir behandlet som helseproblemer. Behandling skjer i spesialisthelsetjenesten, kommunene har opprettet lavterskel helsetiltak som for eksempel feltpleie, oppsøkende helseteam, bo- og omsorgstiltak osv. De grønnes programformuleringer kan derfor oppfattes som mer av det samme, med unntak av avkriminaliseringskravet på brukernivå..

Kontrollpolitikk

Under programkapittelet ”Bærekraftig samferdsel” skriver partiet i et kulepunkt:
”Fjerne ordningen med avgiftsfritt salg av alkohol på flyplasser.”

Dette er et programpunkt som jeg varmt vil støtte, selv om inntrykket er at punktet ikke først og fremst har et alkoholpolitisk formål, men mer er et ønske om å redusere flytrafikk, ved at flyreiser uten subsidiering fra det taxfree alkoholsalget ville bli vesentlig dyrere. I forlengelsen av dette kunne det ha vært naturlig å kreve at Vinmonopolet skulle overta alkoholomsetningen på flyplassene, til Vinmonopolets priser. Men så langt har ikke MDG gått.

Likevel har de under programkapittelet ”En bedre helsepolitikk” gått inn for:
”Fortsette å regulere alkoholomsetningen strengt.”

Kommentar: Det kan diskuteres hvor strengt alkoholomsetningen i dag er regulert. Men jeg tolker programpunktet slik at det ikke ligger noen nye liberaliseringer av alkoholpolitikken i MDGs program.

Partiet vil også:

”Innføre advarsel på alkoholemballasje om helsefarene ved alkoholmisbruk og informasjon om hvor man kan henvende seg for hjelp ved alkoholavhengighet.”

Kommentar: Også et punkt som det er verdt å støtte, selv om effekten vil være begrenset. Men alkoholindustrien motsetter seg dette aktivt, og vi må gå ut fra at det vil være med på å undergrave alkoholens posisjon i mange forbrukeres og journalisters øyne som helsefremmende i moderate mengder.

Men partiet vil også ”Utrede offentlig kontrollert produksjon og omsetning av cannabis og starte et forsøksprosjekt med strengt regulert legalt salg av cannabis / marihuana.”

Kommentar: Det er dette punktet som først og fremst har vært framhevet i pressens dekning av de grønne. På mange måter har det bidratt til å overskygge andre deler av partiets politikk. Det burde ha vært kalkulert på forhånd, og tyder på at det er mange legaliseringsivrige krefter innen MDG. Det er også i strid med MDGs egen progamformulering om at ”.. innføring, produksjon og salg av narkotika skal være straffbart”. Men partiet betrakter kanskje ikke cannabis som narkotika, til tross for at det pr. i dag er den mest utbredte illegale rusgiften både i Norge og i Europa ellers?

Cannabis er et avhengighetsskapende og passiviserende stoff. Ca. en fjerdedel av alle henvendelser om avhengighetsbehandling gjelder cannabis. Cannabisbruken blant norsk ungdom har gått ned til ca. halvparten i løpet av det siste tiåret, og ligger på det laveste nivået i Europa. Det er uforståelig at De grønne i en slik sitasjon vil gå inn for en legalisering av dette stoffet.

Behandling og rehabilitering

Under programpunktet ”En bedre helsepolitikk” finner vi bl.a. følgende formuleringer:
”Gi personer med alvorlige psykiske lidelser rett til behandling i psykisk helsevern, også når tilstan­den har sammenheng med bruk av rusmidler. Behandlingstilbudet for dem med både rusproblemer og psykiske lidelser må samordnes bedre, både på statlig og kommunalt nivå.”

Kommentar: Jeg er helt enig i at pasienter i psykiatrien ikke skal avvises selv om de også har et rusgiftproblem. Slike doble diagnoser må psykisk helsevern lære seg å behandle, og ikke skyve disse pasientene ut i det uvisse eller over på rustiltaksapparatet i TSB (Tverrfaglig spesialisert avhengighetsbehandling) eller på kommunene.

Partiet vil også: ”Forebygge isolasjon og inaktivitet blant personer med rusproblemer eller psykiske lidelser, både gjennom støtte til frivillige initiativer, pasientorganisasjoner og offentlige ordninger. Ulike typer kunstnerisk eller fysisk aktivitet, praktisk arbeid og samvær med dyr er god grønn terapi som kan øke trivselen og styrke habiliteringen.”

Kommentar: Dette er riktige tanker, men svært generelt, og dekker til en viss grad situasjonen slik den er i dag. Det framgår ikke om MDG mener private behandlingstiltak, og om disse eventuelt skal være ideelle eller kommersielle. Det framgår ikke om ”offentlige ordninger” skal være dagens spesialisthelsetjenestebaserte behandling, eller kommunale ordninger. Ellers er det riktig at tilbudet til kunstnerisk og fysisk aktivitet, praktisk arbeid og samvær med dyr sikkert er god grønn politikk. Men det burde kanskje ha vært nevnt at det viktigste når en person i rehabilitering for et rusgiftproblem skal forsøke å klare seg, er å ha sosial kontakt, helst med et rusgiftfritt nettverk. Dette er noe av det vanskeligste å få til og her burde MDG ha vært mer offensive.

Partiet skriver også: ”Arbeide for å redusere ventetiden og unngå brudd i behandlingen innen rusomsorgen og psykiatrien. Institusjoner med gode resultater må opprettholdes og brukes som mønster når nye behandlings­plasser opprettes”

Kommentar: Dette er riktige og nødvendige krav. Helst burde det ikke ha vært ventetid i det hele tatt. Men jeg savner et standpunkt ikke bare til at institusjoner med gode resultater skal tjene som mønster for nye, men hva med de institusjonene som er lagt og legges ned og de kompetente behandlingsmiljøene som er blitt/blir splittet og oppløst under det anbudsregimet som de regionale helseforetakene gjennomfører? Burde ikke MDG ha tatt klarere stilling til det?.

Partiet skriver: ”Styrke ettervernet i rusomsorgen og psykiatrien gjennom et mangfold av oppfølgingstilbud. De som ikke greier å bli rusfrie etter gjentatte forsøk må sikres et anstendig liv, også når dette krever regulert medisinsk bruk av rusmidler.”

Kommentar: Dette første er tiltak som alle er enige om , men som det er vanskelig å få til i praksis. Det dreier seg her om prioriteringer og penger i kommunene. Gjennom LAR (Legemiddelassistert behandling) blir det i dag gjort forsøk på å sikre langtkomne opiatavhengige et anstendig liv. Men det har vist seg at det kreves mer av oppfølging enn medikamenter, og mange LAR-pasienter fortsetter sin gatestoffbrukertilværelse, men med andre medikamenter i tillegg til metadon/buprenorfin. Denne problematikken kan jeg ikke se at MDG har grepet fatt i.

Partiet skriver også: ”Åpne for at behandling av brukere av tunge rusmidler kan assisteres av stoffer som ellers er ulovlige, som heroinassistert behandling. Rusavhengige må få tilbud om behandling langt raskere enn i dag.”

Kommentar:  Dette er et programpunkt uten begrunnelse, slik mange programpunkter nødvendigvis må være. Men ordbruken vitner om en ikke helt stø oppfattelse av virkeligheten. For eksempel er både metadon og buprenorfin ulovlige narkotiske stoffer i alle andre sammenhenger enn i LAR. Når heroin ikke er tatt i bruk i behandling i Norge, skyldes det delvis at heroin er et korttidsvirkende preparat, som krever tre-fire injeksjoner pr. dag for å holde abstinensene unna, mens dagens LAR-medikamenter vanligvis bare må inntas en gang daglig. Heroin inntas gjennom injeksjoner, som er den mest risikable inntaksmåten, mens metadodn og buprenorfin inntas gjennom munnen. Som følge av dette krever heroinassistert behandling nøye oppfølging av helsepersonell i egne klinikker. Dette legger beslag på store, knappe helsepersonellressurser som kunne ha vært brukt bedre. Heroinassistert behandling har ikke vist signifikant bedre resultater enn vanlige LAR-medisiner i de landene hvor dette er blitt forsøkt. I tillegg er de mest ustrukturerte og tyngst belastede brukerne blitt utelukket fra heroinprogrammene, fordi de ikke greier å tilpasse seg det regimet som et slikt program krever. Med den mangelfulle oppfølging som LAR-pasienter mange steder i landet får i dag, burde prioriteringene i alle fall ha vært å sikre dagens LAR-pasienter et anstendig behandlings- og oppfølgingstilbud før man begynner å kreve heroinassistert behandling, som er en langt dyrere terapiform.

Som for Rødt finnes det heller ikke hos MDG noen punkter om rusgiftforskning og internasjonalt rusgiftarbeid. I tillegg er det heller ingen punkter om rusgiftspesifikk forebygging.

Konklusjon:

Rusgiftpolitikken har ikke fått noen stor plass i MDGs program. I alkoholpolitikken krever partiet stort sett status quo, men pluss for punktene om avskaffing av taxfree og helsefaremerking av alkoholprodukter. På narkotikasiden ønsker partiet å markere seg som et narkotikaliberalt parti ved å gå inn for avkriminalisering av narkotika til eget bruk, forsøksprosjekt med legalisering av cannabis og innføring av heroinassistert behandling. De narkotikapolitiske punktene gjør at MDG neppe er et godt alternativ for velgere med sterkt ønske om en restriktiv narkotikapolitikk.

Barnevern

Under Kapittel 4: ”Velferd til alle”, med underpunktet ”Barnevern” har partiet følgende formulering: ” Alt for mange barn lever i dag i fattigdom eller vokser opp i familier med vold eller rus.” Partiet går imidlertid ikke dypere inn i rusgiftproblematikken i barnevernet, bortsett fra ett sted, hvor de skriver som et konkret punkt at de vil arbeide for:  ”Å skille ungdom som ruser seg fra rusfrie ungdommer på institusjoner.” Det kan hende dette er en lur strategi, men det mangler i beste fall en begrunnelse.

Ungdom

Under underpunktet ”Ungdomstiltak” heter det: ”Rødt mener det er en offentlig oppgave å sørge for rusfrie møtesteder for barn og ungdom.” Dette er jeg helt enig i, men savner en begrunnelse og en strategi for å få dette til. Partiet sier også her at de vil arbeide for ”At det skal etableres rusfrie helgetilbud for ungdom, som f.eks. kveldsåpne ungdomshus, ungdomskafeer, diskotek osv”. Nok et punkt det er lett å være enig i, men hvem skal gjøre dette? Noe mer om rusgiftenes betydning innenfor ungdomskulturen kunne vært et pluss, men savnes her.

Eldre
Under underpunktet ”kommunal eldreomsorg” nevnes det at partiet vil arbeide for å ” Styrke tilbudet til eldre med rusproblemer og psykiatridiagnoser.” Dette er en formulering det er lett å være enig i, men hvordan skal dette skje? Rusgiftproblemer blant eldre er et voksende problem, og det trengs kanskje tilbud både innenfor den generelle eldreomsorgen, hjemmetjenestene, og i de spesifikke rehabiliteringstiltakene for avhengighetspasienter.

Bolig og fattigdom

I kapittel 4 er det også et underpunkt om ”Bolig”. Her finner jeg det mangelfullt at det ikke er nevnt med et eneste ord de særlige behov som personer med rusgiftproblemer har for bolig, og de særlige krav som stilles til slike boliger. Det er enighet om at boligspørsmålet for denne gruppen må løses, om rehabilitering og bosetting skal lykkes.

”Fattigdom” er også et underpunkt i dette kapittelet hos Rødt. Her savnes en beskrivelse av rusgiftenes viktige bidrag til at folk havner i fattigdom, ikke bare den enkelte rusgiftavhengige, men også familiene.

Kriminalitet

Under underpunktet ”kriminalitet” gis det en definisjon hvor det også tas inn ” kriminalitet begått av rusavhengige”. I virkeligheten er vel rusgiftavhengiges kriminalitet like mangslungen som andre kriminelle gruppers, som tyveri, ran, vold og overgrep. Men i tillegg kommer naturligvis smugling og illegal omsetning av alkohol og/eller narkotika, og mye aktivitet knyttet opp mot organisert kriminalitet og illegal økonomi. Dette finner vi ikke noe om i kriminalitetsbeskrivelsen. Spørsmål som narkotikabruk innenfor kriminalomsorgen, strafferammer og –utmåling for narkotikalovbrudd kunne det også ha vært naturlig å si noe om her.

I et underpunkt om ”Reaksjon og straff” nevnes det at Rødt ønsker fokus på alternativer til tradisjonell straff og på straffens innhold i stedet for straffens lengde”. Dette er jeg enig i. Rødt vil arbeide for ”Å gi tilbud om behandling til alle som blir dømt for volds- og sedelighetslovbrudd.” Vel og bra, men burde ikke alle de rusgiftavhengige som soner straff få et tilsvarende tilbud? Det heter riktignok at ” Alle straffedømte skal få behandlings-, arbeids- og utdanningstilbud.”, men de 60 prosent av fengselsbefolkningen som har rusgiftproblemer hadde fortjent en mer spesiell omtale, syns jeg.

Forebygging

Under underpunktet ”Forebygging og sosialpolitikk” går Rødt inn for:

”Styrking av det forebyggende ungdomsarbeidet, bl.a. gjennom bekymringssamtaler, ungdomskontrakter og oppfølgingsteam” og ”Å styrke SLT-modellen (Samordning av Lokale kriminalitetsforebyggende Tiltak).” Selv om ikke rusgiftproblematikk er spesielt nevnt her, vet vi at disse tiltakene ofte blir brukt overfor ungdom som har en eksperimenterende eller helsetruende rusgiftbruk, og de har utvilsomt en forebyggende betydning. Rødt vil også arbeide for ” En restriktiv alkohol- og skjenkepolitikk, for å forebygge vold i forbindelse med uteliv.” Men vil de være så konkrete at de går inn for for eksempel en times kortere skjenketid? Det får vi ikke vite her, eller noe annet sted i programmet. Jeg savner også en bredere omtale av primærforebyggende tiltak, som for eksempel tiltak mot alkohol og narkotika i skolen.

Under Kapittel 5: ”Sykehus og helse” skriver Rødt om Samhandlingsreformen innledningsvis at: ” Rødt mener at økninga i diabetes, kols og rus/psykiatri krever bedre forebygging, behandlingstilbud og oppfølging.” De stiller seg i den sammenhengen kritisk til samhandlingsreformen.

Under dette kapittelet finner vi også et underpunkt om ”Psykisk helse”. Her ville det vært naturlig å si noe om sammenhengen mellom utvikling av rusgiftproblem og psykiske lidelser, og behovene for særlige tiltak for personer med s.k. ”dobbeltdiagnoser”, dvs. både rusgiftproblematikk og psykiske problemer. Men nei – rusgiftproblemet er overhodet ikke nevnt.

Rusgiftpolitikk

Rødt har imidlertid et eget underpunkt som heter ”Ruspolitikk” Her forventer vi å finne det vi har etterlyst i de tidligere avsnittene.  Og vi finner noe. Allment er Rødt for ”en kunnskapsbasert og restriktiv ruspolitikk og støtter tiltak som reduserer rusbruk”. Dette er lett å si seg enig i, og også slagordformede, men lite konkretiserbare formuleringer som:  ” Rødt vil bekjempe rusavhengighet, ikke rusavhengige.”

Rusgiftavhengige

Rødt mener også at ”Rusavhengighet skal behandles som et helse- og sosialproblem, ikke som et kriminalitetsproblem”. Her mener jeg Rødt bommer. Det lar seg ikke nekte at rusgiftavhengighet også er et kriminalitetsproblem, og må behandles som sådan. Hvis ikke, vil Rødt for eksempel oppheve forbudet mot innehav og bruk av narkotika? Salg av narkotika? Smugling av både alkohol og narkotika? Hva med rusgiftpåvirket kjøring? Vold og overgrep begått under påvirkning av rusgifter? Tyveri, innbrudd og ran for å finansiere narkotikabruk? Det er mulig Rødt mener å skille ut rusgiftavhengige som en gruppe med særlige helse- og sosialpolitiske behov. Det er jeg enig i. Men svært mange av disse begår også kriminelle handlinger, og nettopp forbudet og straffetrusselen kan være det som skal til for å kunne gi dem de helsetilbud og sosiale tiltak de trenger. At Rødt her ikke er helt enige med seg selv, framgår også av ett av de konkrete underpunktene, hvor de skriver: ”At rusmisbrukere i større grad skal kunne dømmes til egnet behandling framfor straff.”

Rødt skriver: ” Rusavhengige har rett til et verdig liv med egen bolig, økonomisk støtte og helse- og sosialtjenester, samt opplæring og utdanning for å komme inn i arbeidslivet”. Dette er det ikke vanskelig å være enig i, men forutsetningen for at alt dette skal lykkes, vil være at den rusgiftavhengige får behandling og hjelp til å komme ut av sin avhengighetssituasjon. Hvis ikke vil alle de andre tiltakene være mindre virkningsfulle og i mange tilfeller bortkastet. Det hjelper ikke med tilbud om opplæring og utdanning, dersom en person ikke har sitt rusgiftproblem under kontroll. Det hjelper ikke med økonomisk støtte, dersom alle pengene går til bruk av rusgifter.

Skadereduksjon

Rødt skriver også: ” For de mest forkomne rusavhengige er det viktig med skadereduserende tiltak”. Dette er det også lett å være enig i, men det må konkretiseres. Hvilke typer skadereduserende tiltak er det snakk om? Uten nærmere begrunnelse nevnes to tiltak i den punktvise oppsummeringen til slutt:

*Etablering av sprøyterom med lange åpningstider i kommuner der det er behov for det.
*Kraftig utvidelse av legemiddelassistert rehabilitering (LAR) som virkemiddel

Sprøyterom

Sprøyterom som virkemiddel har færre positive enn negative sider. Det sprøyterommet som er etablert i Oslo brukes bare av en brøkdel av de registrerte brujkerne. Sprøyterommet har ikke hatt dokumenterte effekter i forhold til overdoseproblematikken. Sprøyterommet binder opp økonomiske og helsemessige ressurser som kunne ha vært brukt bedre. Veldig få av brukerne er blitt hjulpet videre inn i behandlingsapparatet. Sprøyterommet innebærer en de facto legalisering av heroin i Oslo, hvor politiet ikke kan gripe inn. Sprøyterommet bidrar til å vedlikeholde den sprøytekulturen som det er bred enighet om er den viktigste årsaken til den høye overdosedødeligheten i Norge. Det er bedre å gi tilbud til heroinavhengige som peker ut over stoffbrukertilværelsen enn å tilby en halvtimes verdighet i en ellers 24 timers uverdig gatestoffbrukertilværelse.

LAR

Når det gjelder LAR så går allerede over 50 prosent av de injiserende stoffbrukerne i LAR. Mange av dem fortsetter likevel sin destruktive gatetilværelse. Dette skyldes delvis at hver enkelt LAR-bruker ikke får den oppfølging som egentlig var ment å ligge i LAR. Jeg mener derfor det ville ha vært bedre å kreve konkrete oppfølgingstiltak for dem som allerede er i LAR enn utvidelser av tilbudet. En stor andel av orverdosedødsfallene skyldes også LAR-medikamenter.

Alkohol

Rødt skriver: ”Forskning viser at alkohol er det største problemet når det gjelder rusgifter.” Dette er en viktig påpekning. Man forventer derfor her noen konkrete generelle tiltak mot alkoholbruk og spredning. Men det som kommer er ganske allment:

• Å styrke det forebyggende arbeidet i kommunene.
• At det settes i verk tiltak tidlig overfor barn og unge som lever i risikopregede oppvekstmiljøer og/eller i familier med rusproblemer.
• Å støtte tiltak for redusert rusbruk.
• Å styrke og utvikle alkoholfrie kulturtilbud og møteplasser.

Her kunne det for eksempel vært på sin plass å si noe om behovet for et redusert totalforbruk av alkohol, høyere debutalder for bruk av alkohol, mer kontroll av alkoholbruk i trafikken, noe om alkoholbruk til sjøs osv.

Men Rødt legger vekt på skjenkepolitikk når de behandler alkoholspørsmålet. De skriver bl.a.:

• Styrket innsats mot smugling av alkohol og narkotika.
• At Statens pensjonsfond ikke skal investere i alkoholkapital.
• Fortsatt salgsmonopol for sprit og vin.
• Skjerpet kontroll med skjenke- og utsalgssteder. Brudd på alkoholloven, skjenkebestemmelser og bevillingsvedtekter må føre til tap av skjenkebevilling.
• Krav om nabovarsling til både juridiske og faktiske naboer før behandling av søknad om skjenkebevilling.
• Tap av skjenkerett for utesteder som nekter ansatte arbeidskontrakt, driver med svart arbeid eller omsetning, eller på annen måte omgår lovfesta rettigheter.
• Tap av skjenkerett for utesteder som har en diskriminerende praksis.

De to siste er egentlig ikke alkoholpolitiske virkemidler, men mulige tiltak mot utnytting av arbeidskraft og mot rasisme. Det er imidlertid ikke vanskelig å være enig i disse punktene. De øvrige alkoholpunktene er også gode alkoholpolitiske punkter. Spesielt vil det være viktig å kreve at Pensjonsfondet ikke skal investere i alkoholkapital, og at Vinmonopolet fortsatt skal bestå. Partiet har imidertid unnlatt å si noe om taxfree-ordningen, og spesielt ikke tatt stilling til om Vinmonopolet eventuelt skal overta alkoholomsetningen på flyplassene.

Konklusjon:

Rødts partiprogram er fra et rusgiftplitisk synspunkt hverken verre eller bedre enn mange av de øvrige partiprogrammene. På den positive siden kan nevnes skjenkepolitikken og viljen til å gjøre mer for rusgiftavhengige. På den negative siden vil jeg spesielt framheve punktet om sprøyterom. Partiet har heller ikke sagt noe om legaliseringsdiskusjonen, mens punktet om at rusgiftproblem skal behandles som et helse- og sosialproblem, ikke som et kriminalitetsproblem, kan tolkes i retning av at partiet ønsker at forbudet mot narkotikabruk skal oppheves. Jeg tror ikke dette er tilfelle, men her hadde det vært på sin plass med større klarhet. Partiet skal ellers ha ros for bruken av rusgiftbegrepet i deler av programmet. De frivillige organisasjonene innenfor rusgiftfeltet nevnes ikke, hverken brukerorganisasjonene eller de forebyggende rusgiftpolitiske organisasjonene. Dette er skuffende. Om rusgiftforskning og internasjonalt rusgiftarbeid sies det ingen ting. Dette er en svakhet.