Rus er mer enn kjemi

I daglig tenkning og omtale har alkohol - og etter hvert også illegale narkotika - mer og mer kommet til å representere rusen. Når vi i dag snakker om rus, tenker mange automatisk på sinnstilstander framkalt ved bruk av alkohol eller andre kjemiske rusmidler. Derfor får vi for eksempel velmente, men paradoksale slagord som "rock mot rus", noe som i utgangspunketet er like meningsløst som "rock mot sex" eller "rock mot tørst", eller - for den saks skyld - "rock mot naturen". De psykoaktive stoffenes prinsipielle virkning er at de stimulerer de samme områder av hjernen som også blir stimulert ved aktiviteter som ikke forutsetter inntak av kjemiske stoffer. Og de stimulerer dem sterkere og mer tilfredsstillende enn det naturlige stimuli vanligvis kan klare, og i alle fall med langt mindre anstrengelse. Den naturlige rusen blir utkonkurrert av den kjemikalieframkalte.

Rus kan defineres som en kjemisk prosess i hjernen. Alle psykoaktive stoffer har den egenskapen at de påvirker visse deler av hjernen. Hver gang man bruker et psykoaktivt stoff, aktiveres disse områdene. Det blir økt aktivitet i de millioner av nerveceller som finnes her. Og det er ganske typisk at det skjer når psykoaktive stoffer tilføres. Andre stoffer som virker på hjernen, og som ikke har ruseffekt, vil ikke virke på disse områdene. Aktiviseringen av disse områdene vil for de aller fleste ledsages av en følelse av velvære, av belønning, av glede. Man har kalt disse områdene for hjernens lystsenter. Frigjøring av dopamin i lystsenteret blir økt i faser hvor disse systemene er aktivisert. En enkel teori er at de psykoaktive stoffene ganske enkelt kaprer disse områdene i hjernen og stimulerer dem kraftigere enn det naturlige stimuli kan gjøre. Den kjemiske rusen blir på en måte et altoverskyggende fenomen som utkonkurrerer de naturlige stimuli på disse områdene. Vi må imidlertid ikke glemme at også denne rusen er doseavhengig. Det er forskjell på virkningen av ett glass øl og en injeksjon heroin. Naturlige stimuli som mat, barneomsorg og sosialt samvær kan nok konkurrere i intensitet med virkningen at ett glass vin, men kanskje ikke med en stripe kokain.

Men er disse naturlige stimuli også rusmidler? Kan de framkalle rus? Det er sannsynlig at f.eks. pengespillautomater og nettgambling skaper rustilstander og neurobiologiske endringer i hjernen. Og som andre rusmidler skaper de også avhengighet. Og PC-spill skaper svært kraftige kjemiske endringer i disse delene av hjernen.

Vi bør kanskje også se på hva som er rusens normale funksjon i menneskelivet. Menneskets naturlige rusbehov har vært dekket på mange måter opp gjennom historien, og blir det også i dag. Livet byr på mange rusframkallende situasjoner, som dans, sex, musikk, seiersopplevelse, naturopplevelse, kjærlighetfølelse osv. Alle disse rusopplevelsene korresponderer med kjemiske endringer i hjernen, endorfiner blir frigjort og man kommer i løftet eller til og med ekstatisk stemning, rus. Dersom noen aktiviteter oppleves som særlig tilfredsstillende for et menneske, vil man kunne få en særlig dragning mot disse. Man får fenomener som for eksempel spilleavhengighet, nymfomani, spising i overmål osv., som i dag psykologisk sett blir vurdert som former for rusavhengighet. Generelt kan man si at jo mer tilfredsstillende aktiviteten oppleves, og jo lettere dragningen kan tilfredsstilles, jo større fare vil det også være for at den skal få avsporende innvirkning på individets liv. Det kan altså se ut som om det er en sammenheng mellom en aktivitets evne til å tilfredsstille et rusbehov og hvor farlig den er for et individ. Man må anerkjenne det positive i menneskets rusbehov, og i rusframkallende aktiviteter, samtidig som man anerkjenner farene. La oss slå fast at mennesket ikke er født med noe naturgitt behov for psykoaktive stoffer. Men det er født med et behov for oppløftede sinnstilstander, rus.

Konklusjonen etter denne gjennomgangen er at den naturlige, ikke-kjemiske rusen, til tross for PC-spill og spilleavhengighet, må ha en positiv definisjon, siden behovet for oppløftede sinnstilstander, rus, er naturgitt. Vi trenger imidlertid negative begreper for å beskrive de fenomener vi har mest problemer med, først og fremst kjemikalier (alkohol og narkotika), som mest utbredt forstyrrer denne rusbalansen i hjernen.

Det blir da viktig å skape et skille mellom to hovedtyper av rus: 1. Den naturlige, positive rus, som framkalles av sansestimuli og sosiale impulser, og 2. Den kjemiske rus, som oppnås ved inntak av rusframkallende kjemikalier. (Til denne siste formen for rus ligger også de innlærte forventninger, holdninger og effekter som bidrar til denne rusens styrke og framtreden).

Dersom man også skal ha en tilsvarende opprydding på årsakssiden, bør man skille mellom ikke-kjemiske (naturlige) rusmidler og kjemiske rusmidler. Siden rusmiddelbegrepet alene blir for vidt til å dekke de psykoaktive stoffene alene, bør vi vurdere andre begreper. Selv har jeg foreslått begrepet rusgift. Med "gift" tenkes her på stoffer som i forholdsvis liten mengde virker skadelig på den levende organisme. Det blir viktig å ha et negativt ladet begrep, siden rusbegrepet i seg selv er positivt og naturlig.

Når rusmiddelbegrepet blir brukt kun om de kjemiske stoffene, begrenser man på den ene siden menneskenes ruskapasitet til kun de kjemisk tilførte opplevelsene, og på den andre siden underslår man den farlighet som disse stoffene representerer. Kokain er ikke bare et "middel", det er en gift.

Det foreslås at man begynner å bruke disse begrepene:

·  - Ikke rusmiddel - men rusgift

   -Ikke rusfri - men rusgiftfri